Stortalent med sceneskrekk

Kristoffer Lo ville egentlig spille saksofon, men ble lurt av dirigenten i skolekorpset til å spille tuba.

Publisert Sist oppdatert

For de fleste er nok Kristoffer Lo, multi-instrumentalist og Spellemannspris-nominert musiker, mest kjent for sin assosiasjon med bandet Highasakite, som siden 2012 har stod som ledende band på den norske indie-pop scenen før de splittet opp i 2017.

Gjennom band som Pelbo og Sunswitch, samt samarbeid med Trondheim Jazzorkester, har han etablert seg som en av Norges av mest anerkjente musikere. På Pstereofestivalen i år spilte han solo med sitt velkjente instrument: tuba.

Les anmeldelsen: – Kristoffer Lo imponerer og viser at Fortescenen godt kan huse mer eksperimentelle ting enn DJ-er.

Lurt av dirigenten

Da Kristoffer og jeg møttes 19:00, kom syndefloden til Trondheim og vi steg inn i presseteltet mens lynet slo. Jeg var interessert i å få dannet et litt mer personlige inntrykk av Lo, og hvordan musikken på flere måter påvirker livet hans.

Hva er ditt tidligste musikkminne som skiller seg ut?

– Ja, si det! Jeg har ikke noen tidfestelse, men jeg har noen «key moments» i livet som inspirerte meg. Slik som da jeg var fire år på Gröna lund i Stockholm. Jeg ble lagt til sengs, men våknet igjen, og gikk ned til pianobaren hvor jeg satte meg ved noen musikere og sang på svenske viser som jeg kunne.

Kristoffer husker også godt en Paul MacCartney-konsert i 1991, i Oslo Spektrum.

– Det var en helt utrolig konsert og jeg husker at Paul og Linda klina backstage før ekstranummeret, det var generelt en helt nydelig konsert altså. Det var helt åpenlyst for meg på den tiden at jeg skulle spille i korps, og at jeg også skulle spille gitar.

Hvordan endte du opp med Tuba?

Den historien går jo slik da, at jeg meldte meg inn i Vestby skolekorps. Jeg ville spille saksofon, valthorn, og fløyte, og rett etter vi hadde meldt inn hva vi ville spille, skulle det være høstkonsert for skolekorpset. Kvelden før hadde jeg sett masse tubaister spille på Tande P, og det visste dirigenten. Så, når han så de manglet en tubaist, spurte han om jeg hadde sett de «kule» tubaistene kvelden før. Jeg ble lurt… Det finnes imidlertid ingen type bitterhet over det nå da.

Les også: Vi tok en prat med Gåte før deres Pstereo-debut.

Åpen om angsten

Kristoffer har ved flere anledninger uttrykt hvordan angst og sceneskrekk har påvirket livet hans. Jeg var interessert i dissonansen mellom det sterke ønsket om å bli musiker, og å slite med å framføre på scenen.

Du har jo vært åpen om dine erfaringer med angst på scenen. Hvordan påvirket det ønsket ditt om å bli musiker?

– Vel, det var ikke noe problem fra starten av, angstproblematikken dukket først opp da jeg var 16 år gammel. Frykten for å kaste opp på scenen og slikt var noe jeg måtte lære å takle, det var noe jeg måtte fokusere på at ikke skulle gå utover spillingen min.

Han forteller at denne frykten etter hvert utviklet seg videre til verre angstanfall, da han var rundt 27 år gammel.

– Altså én ting er jo å være redd for å kaste opp, men en annen er jo frykten for at du skal dø og sånt, som dukket opp rundt da. Det håndterte jeg med å gå til psykolog, og være åpen om det.

Kristoffer gikk av scenen på Pstereo bare 25 minutter før jeg møtte ham, og også i kveld kjente han på sceneskrekken.

– Jeg fikk en liten følelse av det på scenen nå nettopp, fordi alt er jo improvisert, og alt hviler liksom på dine skuldre. Da kommer set jo en frykt for at «hva om jeg svimer av eller noe». Det er den typen katastrofe-tankegang som man må lære seg å håndtere på forskjellige måter.

Thåström på Pstereo: – Thåström får storparten av publikum til å føle seg unge igjen, mens jeg føler meg eldre for hver lår som kommer.

Musikken som terapi

Highasakite gikk hvert til sitt i 2017, et brudd som var preget av store uenigheter, og en navnestrid som endte i retten.

Hvordan har du klart å fokusere på din egen musikk og karriere mens all mediestormen rundt Highasakite pågikk?

– Slik som mye annet så har jo det gått i bølger, fordi i perioder så skjedde jo mye i den saken, og andre perioder var det dødtid. Jeg har jo gått i terapi hele veien mens det pågikk, samt fått støtte og tid til å lufte tanker til nære og kjære.

Han forteller at han til slutt sykemeldte seg i to uker, fordi han kjente at «dette går ikke for meg, jeg trenger fri».

– Så da tok jeg to uker som sykemeldt, mens jeg egentlig skulle spille rundt med Motorpsycho. Jeg brukte tida til å bearbeide alt som hadde skjedd, og det gav meg tid til å få ut alle følelsene. Samt at om det enten har vært å lage filmmusikk, spille med Motorpsycho, eller Ola Kvernberg, så har det også vært terapi, fordi da har jeg vært i en situasjon der jeg ikke har måttet prate om ting jeg ikke har hatt lyst, og heller kunne fått uttrykke meg gjennom musikken.

Kristoffer Lo drar snart på Europaturne med prosjektet Sunswitch. Om du vil høre mer av hva Kristoffer har på lager av trivialiteter og innsiktsfulle tanker, så sjekk ut Radio Revolts intervju fra livesendingen på Pstereo-festivalen 17. august.