Thåström får storparten av publikum til å føle seg unge igjen

Etter en oppvekst hvor jeg har blitt miljøskader av musikksmaken til moren min, ligger svenske 80-tallskjemper som Gyllene Tider, Lustans Lakejer, og Imperiet nært hjertet. Såpass at jeg føler meg eksakt som alle de 50 år gamle parene som står rundt meg og venter på at kveldens avslutter skal komme på scenen, nemlig Joakim Thåström.

Les også: – Hvis du liker folkemusikk så liker du Gåte, og liker du ikke folkemusikk så kan det hende at Gåte får deg til å forandre mening.

Det begynner med «Körkalen», og et band i en perfekt dunkende harmoni får pulsen til å slå i takt med musikken. Det er allerede fra første låt en maktdemonstrasjon som overgår alt jeg har sett på festivalen til nå. «Bluesen I Malmö» følger opp, mens Thåström snurrer seg rundt på scenen med sine febrilske gestikuleringer, og en eim av sigarrøyk i publikumet setter stemningen.

«Kort Biografi med litet testamente» er neste låt, og avslutter med en storslagen sonisk perle, og «Karaokebaren» tar over med nydelige melodier fra gitaren og synthene. «Kom Med Mig» roer det ned som en romantisk overgang til «Ingen Sjunger Blues Som Jeffrey Lee Pierce» hvor Thåström drar fram munnspillet. De pulserende og tunge instrumentalene sammen med Thåströms anstrenge vokal, holder låten igang.

Thulsa Doom på Pstereo: – Ikke ett eneste sekund er kjedelig. Alle er med, unge og gamle. Alle elsker doom!

På «Beväpna Dig Med Vingar» ser vi kun en silhuett, og vokalen i fokus følger opp lyssettingen. Koring som jeg er usikker på om er intensjonelt i utakt, fenger ikke like mye. «Die Mauer» kommer som lyn fra klar himmel, og blir et godt hvileparti. Når «Alltid på väg» følger blir jeg redd for at en viss låt mangler.

«Old Point Bar» tar eksentrismen i høygir, og den tunge basslinjen holder driv i låten som en gammel motor. «St Ana Katedral» er litt for jevn, men «Alla Vill Till Himlen» drar det opp med en majestetisk framførelse. Det ser ut til å avslutte med «Om Black Jim» på kassegitaren, men heldigvis får vi en dobbel encore med «Jag Är En Idiot» og «Centralmassivet», en driftig ballade som spilles ut etter at headlinernen forlater scenen. Uten å ha spilt «Fanfanfan». Faen, faen, faen, det var en skuffelse. Likevel hypnotiserte Thåström meg som kun en 80-tallsveteran kan, og jeg ville ikke vært foruten denne opplevelsen.