Tidenes plottwist

Supergruppa fra Glasgow har hovedsakelig bakgrunn i rockemusikk, synth og kunst. På Pstereo setter de fire seg godt ned på scenen. To er gjemt bak et høyt mixebord, en tredje er på cello, og den fjerde på keys, fløyte og vokal. Bassen starter brått og hardt akkompagnert av drømmeaktig fløyte. Videre eksperimenterer bandet med lyder, og hele bildet blir raskt etablert som harmonisk og veldig dynamisk. På enkelte låter legger de inn sure toner og støy, og likevel opprettholdes dette inntrykket av harmoni.

Få har møtt opp fra start for å se på, men det strømmer sakte men sikkert flere til. Kanskje ikke så rart, da dette er noe obskur musikk å digge, men likevel viser AMOR seg å være et fint avbrekk for den som ønsker å roe litt ned før kvelden tar av, selv om flere og flere begynner å danse utover konserten.

Les også: Fruktøl er greia nå.

Der musikken er voldsomt dynamisk er bandet enda mer statisk. De snakker så vidt og har null lysshow, som ofte er et kjennetegn i denne sjangeren. Mesteparten av spilletiden skulle jeg ønske benkene som stod foran scenen ikke ble fjernet. Heldigvis blir det litt underholdende av danserne de siste ti minuttene.

Så kommer plottwisten. Plutselig er vokalisten rockestjerne! Den gråhårede mannen legger arket med tekst fra seg på gulvet, reiser seg og holder mikrofonen ut mot publikum. Noe krampaktig er det over pappadansen med den brune strikkejakka. Her fikk publikum endelig noe å huske AMOR for. Det er kanskje tidlig å melde, men dette må da være Pstereo sin mest overraskende og morsomste plot twist.

Kort oppsummert er musikken megagod og ingen kan motsi at alle er superkompetente musikere. Det er spennende å høre dem eksperimentere, men ekstremt kjedelig å se på. Likevel, det kan være verdt å se til slutten for å få med seg rockestjerneøyeblikket.