Tits, trøkk og tangenter

Og her brukes sceneshow med en god grunn. Du drar ikke på Carpenter Brut og får personlighet, spontan improvisasjon eller enkeltlåter som blåser deg i bakken. Det du derimot får er en videomontasje, lite epilepsivennlig lysshow og blytung synthwave som like fullt blåser deg i den dirrende bakken. Dette gjøres med god hjelp av referanser til skrekkfilm, mykporno og annet snacks fra de mørkere og mystiske delene av 80-tallets subkulturer.

Les også: For mye, for fort.

På tross av et kunstnerisk uttrykk som setter musikken litt på sidelinjen, leverer Franck Hueso med band en blodtight og velmikset fremførelse med tydelig inspirasjon fra 80-tallets metal og moderne synthwave. Låtene er vanskelige å skille fra hverandre, men fungerer derimot som et slags soundtrack til det filmatiske. Videomontasjene forteller historier om seriemordere med sans for sexy tenåringer, seksuelle ofringer med okkulte formål og annen tematikk som inspirerte filmskapere i en verden på randen av atomkrig med det påfølgende dystopiske livet for de overlevende.

Dette var en intens konsertopplevelse utenom det vanlige. I publikummet var det latter av de til tider goofy montasjene, moshpits uten like og hyppige armer i været med djevelhorn på fingrene. Jeg har sett mange konserter, og aldri sett noen artist klare å kommunisere så godt med publikum uten å si et eneste ord. Med noe høy puls og en sult etter B-filmer fra tiår før jeg ble født, sier jeg bare en ting. For et sceneshow.