Velkommen til Trondheim Whitney!
Whitney spiller sin første konsert i Trondheim til et publikum som begynner å bli varme trøya.
“I don’t want to talk shit on that other band, but they played like 15 fucking minutes over” mumler Whitney frontman Max Kakacek til publikum. “Det andre bandet” er Bigbang, som riktignok fortsatte å varme opp publikum flere minutter etter at Whitney skulle ha gått på scenen.
Det albumaktuelle indie-bandet fra Chicago gremmes over plasseringen sin på festivalprogrammet og det samme gjør publikum når Whitney åpner settet sitt med litt for avslappet og drømmende indie rock som får pulsen ned betydelig. Låtene er likevel gode å svaie til med armene rundt noen du er glad i mens sola senker seg over festivalplassen.
Les også: Tidenes plottwist
Whitneys soul-tunge indierock er harmonisk framført i falsett akkompagnert av trompet og tangenter, samt tre gitarer og bass. Bandets sound er godt gjennomført på scenen, men låtene går fort litt i ett. Et publikum kan kun høre så mange trompetsoloer før de begynner å lure på hva de andre instrumentene gjør.
De fleste låtene ledes av Kakacek som synger fra bak et trommesett plassert midt på scenen, mens hans fem band-kamerater holder seg rolig i bakgrunnen. Syv sanger inn i settet skåler frontmannen og sier «det er på tide å få opp tempo litt!» og publikum jubler av forventning mens bandet kaster seg ut i den noe mer rocka «No Matter Where We Go» og ditcher trompeten, noe som gir settet en sunn dose variasjon.
Folk- og countrytoner med en nydelig bluesgitar vinner publikum videre over i den nye låta «Friend of Mine», før publikum stemmer i med allsang og klapping under «No Woman». Du vet, den sangen du har hørt på radioen.
Allerede under siste låt ber bandmedlemmene om å få fullføre settet sitt, og publikum heier med. De har endelig fått stemningen opp. Dessverre går Whitney av scenen mens de er på topp, og holder seg til det eldgamle showbiz mantraet "leave them wanting more".
