Fasiten

Egentlig er jeg barnehageonkel for tyve år gamle barn som kan klatre over et gjerde, sier Tormod Trulssønn Gjestland.

Han går under mange navn, men blir oftest omtalt som spøkelset på Studentersamfundet i Trondheim. Hans offisielle arbeidstilling er husøkonom, men som han selv sier det:

– Jeg tror det ble laget en stillingsbeskrivelse og noen arbeidsoppgaver i sin tid, men for å si det sånn: De har ikke blitt revidert siden.

Gjenferd

Tormod påstår selv at han ikke eier et krypinn på Samfundet eller sover i et av dets mange rom. Medlemmer sverger likevel på at han kan dukke opp fra tynne luften til alle døgnets tider på Samfundet. Et tidligere styremedlem har også påstått at bare navnet Tormod er nok til at han plutselig titter hodet inn døra.

Når Tormod blir konfrontert med påstanden smiler han skjevt. Han sitter på fengselstomta, et steinkast fra Samfundet, og lar sola lyse opp det røde håret. Vinden leker med de slitte tuppene og det bleke ansiktet fortsetter å være upåvirket blekt, som om sollys ikke skulle hjelpe stort.

– Jeg tror nok folk overvurderer timene jeg jobber på Samfundet, sier han og forteller selv at mye av dette oppstyret kan skyldes at når han går hjem, fester ungdommen videre.

Da hender det ofte at han møter dem igjen på morgenkvisten. Når de siste ølslantene tømmes, har han allerede begynt sin arbeidsdag. Men for ølhundene har han aldri dratt — han var bare borte noen minutter.

Noe kan også skyldes Gjestlands trang til å farte hurtig rundt på Samfundet. Opp, ned, gjennom og forbi, beveger han seg ekstremt raskt, og det er vanskelig å holde følge med ham rundt om på huset. Når han så holder alle Samfundets nøkler i sin hånd, er det lett å skjønne at evnen til å dukke opp overalt ikke er undervurdert. For å gjøre det helt klart, understreker Gjestland at han har et liv utenfor Samfundet, men det er ikke forbeholdt oss studenter.

Trivelige Trønderlag

Noen vil si det var forutbestemt at Gjestland skulle bli fast inventar på huset. Hans foreldre var begge svært aktive i sin tid, og allerede fem år gammel hadde han fått det noen vil beskrive som «UKE-følelsen». Da var han med sine foreldre under øvingene av UKE-revyen og hadde allerede lært alle sangtekstene utenat.

«Spørsmålet jeg stiller meg er alltid dette: Hvem er du, hvem er jeg? Først når jeg vet dette, kan jeg komme med et svar.»

Gjestland forklarer at slektas opprinnelse er gården Gjesteland, en kort kjøretur unna Sandnes. For seks eller syv generasjoner siden flyttet familien til Oslo, og etter det har den flyttet mellom Trondheim og hovedstaden.

– Jeg er ikke veldig kreativ, sier Gjestland bombastisk, og lar fortsettelsen vente på seg.

Han titter litt snodig opp mot høyre og lar solabade hele ansiktet i lys. Igjen smiler han skjevt med lukkede øyne, og hele scenen ligner forunderlig mye på en sosialrealistisk norsk film. Svaret er dessverre antiklimatisk monotont:

– Slekta har stort sett studert på Gløshaugen. Jeg er vel tredje generasjons gløsing. På den måten har jeg vel vært lite kreativ, sier han og forteller at det snart er på tide å gi seg.

– Jeg har jo ikke tenkt å holde på til jeg blir pensjonist. Så med andre ord: ikke så mye lengre. Det er sånn at man må bruke det man en gang lærte i studietida. Venter jeg for lenge, er det ikke like relevant lenger, sier han.

Når han kommer til å søke jobb, vil nok noen kjenne ham igjen fra Samfundet, da tross alt halve Ingeniør-Norge har vært gjennom NTNU-kverna. Men gleder han seg?

– Jeg synes det er rart å møte folk som man kjenner fra Studentersamfundet i en annen kontekst, sier Gjestland og forklarer at han har opplevd at folk har blitt sjokkert over å møte ham utenfor Samfundets rødmalte vegger, fordi han for dem alltid har vært på Samfundet.

«Noen må holde styr på alle de små tingene som foregår på Samfundet til enhver tid.»

Selv husker han knapt navn og må klare seg med å gjenkjenne ansikter, så når han først møter studenter utenfor, er det ekstra vanskelig å plassere dem.

Gammel traver

Gjestland har vært med i Studentersamfundet siden han var 20 år, med verv i de fleste av Samfundets gjenger. Som få andre kan han smykke seg med tittelen Ridder av det sorte faarr, en av de høyeste utmerkelsene i Samfundet. Der har han også fulgt i sine foreldres fotspor, men han vil ikke avklare for Under Dusken om han selv har planer om å fostre opp et nytt ridderfår.

Blant de aktive på Samfundet er det en kjensgjerning at nye medlemmer er litt ekstra redde for Gjestland og at han kan være vanskelig å skjønne seg på. Når han får spørsmål, kan han godt kverulere, og det hender stadig at han sender folk med dårlige spørsmål tilbake uten et klart svar.

– Spørsmålet jeg stiller meg er alltid dette: Hvem er du, hvem er jeg? Først når jeg vet dette, kan jeg komme med et svar. Det er litt tungvint å gjøre det sånn, men folk har jo stillingen av en grunn, sier Gjestland som forholder seg til medlemmer av Samfundet fra deres stilling i organisasjonen.

Noen vil også si at for Gjestland har man ikke et navn før man har en stilling, noe som gir mening tatt i betraktning hans notorisk dårlige evne til å huske navn. Etter et uvisst antall år som husøkonom har han en klar formening om sin egen stilling.

– Noen må holde styr på alle de små tingene som foregår på Samfundet til enhver tid, sier han.

«Mye kunne blitt gjort annerledes på Samfundet, men jeg vet ikke om det ville blitt til det bedre. Det hadde hjulpet om folk kunne tenkt lengre enn til nesetippen, men igjen, da mister vi kanskje impulsiviteten.»

Skal vi tro Gjestland, er ryddingen etter samfundetmedlemmer blant det viktigste, da ungdommen tross alt ikke klarer å holde det rent. Studentersamfundet har seks betalte ansatte som driver huset, også i de fem månedene uten studenter til stede.

I tillegg til noen som tar seg av renhold, garderobedrift og vakthold, er det disse som står for den kontinuerlige driften og holder maskineriet i gang.

Og det er her Tormod Gjestlands telefonnummer kommer inn. Hans kjennskap på huset er viden kjent og telefonen hans ringer i tide og utide med diverse forespørsler. Om det er slik en organisasjon burde drives, er han mer usikker på, men han sier at det i hvert fall er et system som fungerer for ham. Det som er sikkert, er at Tormod kan alt, men om han har tid til å fikse alt, er en annen sak.

Kollektiv hukommelse

– Alle kan unnværes. Om jeg skulle forsvinne fra Samfundet, ville det gått en måned før de hadde funnet en ny løsning som hadde fungert like greit. Det er det samme som at det gjør litt vondt når en gjengsjef slutter, men om et halvt år er han eller hun glemt. Husker du forresten navnet på UKA13-sjefen?

–Eh, faktisk ikke.

– Sant, se hvor mye han gjorde på huset. Bare ett år senere er han og navnet hans glemt, sier Tormod og forklarer videre at Samfundet gjenoppfinner seg selv til stadighet.

Gjestland forklarer at i det store bildet er organisasjonen utrolig konservativ og at det skal ufattelig mye til for å endre noe. Ifølge ham er Samfundets kollektive hukommelse to år, og det skal mye til for at en hendelse huskes etter det.

– Jeg har derfor bestemt meg for at de «semi-aktive» skal få ta avgjørelsene, sier han.

Det skal vise seg at definisjonen semi-aktiv innebærer noe så omtrentlig som at en har vært aktiv på Samfundet noen år eller kan berope seg for eksempel vervet som leder av en gjeng eller UKE-sjef. Som han sier selv:

– De finner opp hjulet gang på gang. Annethvert år kommer det inn nye med løsninger for å gjøre alt bedre, men det likner veldig mye på det som ble vedtatt for fem år siden, forklarer han og vektlegger at han likevel trives med slik det er.

– Mye kunne blitt gjort annerledes på Samfundet, men jeg vet ikke om det ville blitt til det bedre. Det hadde hjulpet om folk kunne tenkt lengre enn til nesetippen, men igjen, da mister vi kanskje impulsiviteten, sier Gjestland og ser tilfreds ut over fengseltomta.

Noe å feire

– Jeg har jubileum på mandag, sier han plutselig, og lar ordene henge i luften før han fortsetter etter en lengre pause.

– Jo, jeg feirer vel 20 års jubileum på mandag. For 20 år siden husker jeg at vi hadde immatrikulering den 1. september. Det var en torsdag, eller? Har noen forresten en kalender fra 1994, spør Gjestland løst ut i høstlufta.

Han får ingen svar og titter halvhjertet på mobilen. Det er stille, bortsett fra noen bakfulle Samfundetmedlemmer som plukker opp sykkelen fra i går. Gjestland leser på mobilen og fikler en uviss mengde minutter før han bekrefter at:

– Det var nok torsdag 1994, fordi Samfundet alltid flagger 1. september for å feire immatrikuleringsdagen og 1. oktober for å feire dagen Samfundet ble åpnet, sier han fornøyd med seg selv og tilfreds over at hans hukommelse i hvert fall strekker seg lengre enn to år. Om han fant en kalender fra 1994 er mer usikkert.

Gjestland forteller videre at i hans tid var det inneforstått at man skulle være engasjert et sted. Selv hadde han ingen verv i linjeforeningen sin, men da A/F Smørekoppen kjøpte en trebåt, kastet han seg med.

Ifølge ham selv var arbeidet så tidkrevende at prosjektet ble forlatt og båten solgt videre. Skjebnens ironi skal ha det til at båten sank på sin første sjøsetting og tok med seg halve brygga som den var fortøyd til.

– Etterpå husker jeg at de kjøpte seg en amerikansk Desoto -53 modell. Det var nok mer passende siden de var maskiningeniører.

Om spøkelset fortsetter i 20 år til er uvisst, men i en eller annen form vil han fortsette som livsvarig medlem av Studentersamfundet i Trondheim.