Hele verden i en togvogn

Hva skjer når man samler ISFiT-deltakere fra over 50 land på et tog fra Oslo S til Trondheim?

Publisert Sist oppdatert

For 27 år siden møttes et tog fra Paris og et fra Budapest i København. Videre gikk turen med tog fra Oslo til Trondheim. I år skjedde det igjen for andre gang i historien.

Det ligger en spenning i lufta idet vi venter på toget på Oslo S. Arrangørene av ISFiT-rail har ventet lenge på denne dagen, og forberedelsene har vært mange. I natt tok de toget fra Trondheim til Oslo, med seg hadde de tungt utstyr som blant annet skal brukes til å lage en scene inne på toget. Plutselig er tiden inne, folk i hvite ISFiT-trøyer løper av og på med store poser, utstyr og esker med mat, og konduktørene hjelper til. Toget forlater stasjonen med både utstyr og arrangører trygt ombord. Neste stopp er Oslo Lufthavn hvor deltakerne vil innta toget. ISFiT-rail er i gang.

Samle studentene

– ISFiT-rail begynte samtidig som ISFiT startet opp, forteller Amal Abdinur.

Hun er tematisk nestleder for ISFiT, men på denne togturen er rollen hennes «potet». Hun hjelper til med det hun kan når det trengs, noe som viser seg å være ganske ofte.

– Ideen bak ISFiT var at man etter Berlinmurens fall skulle samle studenter fra Øst- og Vest-Europa. De hadde vært isolert fra hverandre og trengte å finne en felles grunn.

Da ISFiT for første gang ble arrangert i 1990 var det ikke så lett å skaffe flybilletter for alle deltakerne. Dessuten trengte de et sted å møtes og bli kjent før festivalen startet. Løsningen ble å ta toget.

– Deltakerne møttes i København og dro videre til Oslo, hvor det var et tog som ventet. Her ble også Pirum med, og de sang og skapte liv hele veien opp til Trondheim.

ISFiT-rail ble kun arrangert den ene gangen. Det er mye som skal på plass for å få det til, og det ble for vanskelig å gjenskape det. Da årets festival skulle planlegges ble det imidlertid satt et mål om å få det til igjen.

– Pål, som er transportsjef, ble tatt opp i februar for ett år siden. Da var han helt bestemt på at det her skulle skje. Han tok opp noen av gutta bare for å jobbe med det, og de har virkelig stått på. Det så lenge mørkt ut, men de fiksa det, forteller Amal fornøyd.

Kaotisk

På Oslo Lufthavn fylles toget raskt opp. Scenen i den forreste vognen er på plass og høyttalere står stablet ved siden av. Deltakerne prøver å finne et ledig sete, midtgangen fylles opp av kofferter og arrangørene stresser fram og tilbake for å få alle på plass. Det hele kan beskrives som ganske kaotisk, men stemningen er god. Deltakerne hjelper hverandre med å få ting på plass og snakker ivrig om hva som skal skje de neste timene. På vinduene henger det lapper med teksten «Destination: No discrimination».

Vanlige togpassasjerer kan finne lapper på setene sine hvor det står at dette er en helt spesiell togtur, fordi to av vognene skal fylles med studenter fra hele verden på vei til ISFiT. Mens det norske landskapet suser forbi utenfor vinduene, føles det som om hele verden har tatt plass inne i den lille togvogna. Deltakerne er allerede dypt inne i samtaler på engelsk, spansk og fransk, og temaet det snakkes om er diskriminering.

Dans i midtgangen

En lyd høres fra høyttalerne, og Amal ønsker velkommen. Hun forteller om bakgrunnen til ISFiT-rail og at dette kun er andre gang det arrangeres. Publikum jubler høylytt.

– Vi har mye spennende foran oss, og det er bare å glede seg til resten av togturen, sier Amal.

Først ut på programmet er en konsert med artisten Guro. Den første sangen er på norsk, og publikum blir helt stille. Selv om de fleste ikke forstår hva hun synger om, kommer det nå og da små jubelrop fra deltakerne.

– Denne sangen er om Melhus, som jeg er fra. Jeg ville gjerne skrive en sang om dette «cozy», lille stedet, forteller Guro.

I bakgrunnen høres neste stopp: «Hamar», men publikum ser ikke ut til å ense det. Mens stadig flere samler seg i vognen, spiller hun flere låter på både engelsk og norsk. Under sangen «Love Where You’re At» danses det, og tre stykker i midtgangen synger engasjert med på den relativt enkle teksten. Når hun er ferdig takker publikum på norsk.

Bryter barrierene

I den ene vogna sitter tre jenter og snakker ivrig. De er Ramda Elzein Abdelrahman, Raffa Nimir og Nadin Tarik Mahmoud fra Sudan. Jentene kjenner hverandre fra før av, men at alle tre søkte ISFiT var en tilfeldighet.

– Det skjedde egentlig bare. En venninne av meg var med sist og sa at det er noe av det beste hun har gjort, forteller Raffa.

Til vanlig studerer hun kjemiteknikk. Nå er hun på vei til Trondheim for å lære seg hvordan hun kan jobbe mot diskriminering hjemme i Sudan.

– Jeg håper først og fremst at det blir en opplevelse for livet. Jeg ønsker å få muligheten til å se verden gjennom andres øyne.

Ramda studerer medisin, og skal delta på helse-workshopen. Hjemme i Sudan jobber hun for flere frivillige organisasjoner, blant annet med å fremme kvinnelig entreprenørskap i samfunnet. Hun håper festivalen kan gi henne en ny måte å forstå problemer på.

– Jeg vil gjerne utvide perspektivet mitt, vi har en tendens til å være veldig selvopptatt. Dessuten er jeg spent på hvordan vi faktisk skal diskutere disse tingene som preges av diskriminering, som for eksempel helsesystemet.

De tre jentene er enige om at togturen er en verdifull opplevelse.

– Det er litt kaldt, men landskapet er så fint! Dette er første gangen jeg ser snø, forteller Nadin.

Hun synes togturen er en fin sjanse til å bli kjent med hverandre før festivalen braker løs.

– Vi får snakke med forskjellige folk, dele kulturen vår og omfavne mangfoldet og forskjellene våre. Det bryter ned barrierene, sier hun med et smil.

Mye å snakke om

Etter en liten pause inntar Maria Wasvik fra Antirasistisk Senter scenen. Hun skal holde et foredrag om diskriminering i samfunnet i dag, og åpner med å si at vi har mye å snakke om.

– Det er fortsatt slik at 25 til 30 prosent av mennesker med et ikke-norsk navn på jobbsøknaden sin, mister jobben til noen de er like kvalifisert som, forteller hun.

Publikum følger konsentrert med. Maria snakker om terrorangrepene vi ikke får høre om, om alternative fakta, og om flyktningkrisen. Hun prøver å forklare oss hvorfor det er så lett for mange å forhåndsdømme andre, og hvor viktig det er å være bevisst på det.

– Jeg må stadig minne folk på at diskriminering og rasisme fortsatt finnes. Det er derfor det er viktig med sånne ting som dette.

Etter foredraget rekker Maria akkurat å svare på et par spørsmål fra publikum før hun skal gå av toget i Ringebu. Deltakerne går tilbake til plassene sine, og det tar ikke lang tid før samtalene og latteren er i gang igjen.

Konkurranseinstinkt

Når det er tid for quiz blir stemningen straks mer seriøs. Deltakerne samler seg raskt i små lag, og diskuterer ivrig over arket hvor mange kvinnelige statsledere det finnes i Europa. Det er tydelig at kunnskapsnivået er høyt og konkurranseinstinktet sterkt. Vi begynner å nærme oss Trondheim, og arkene leveres.

Det siste innslaget på scenen er en konsert med folkemusikkduoen Unni Ulltveit og Tor Erik Jenstad. På ny fylles vognen med livlig musikk, og de deltakerne som fortsatt har energi igjen begynner å danse med hverandre i midtgangen. De lærer hverandre trinnene og snurrer rundt til de blir svimle. Konserten er til slutt over, og deltakerne begynner å samle sammen sakene sine. Snart skal de få se byen og møte studentene de skal bo hos den kommende uka, og en varm velkomst venter dem i Trondheim.

ISFiT-ånd

Amal er veldig fornøyd med togturen. Hun tror det har vært en trygghet for deltakerne å bli kjent med hverandre før de skal i de forskjellige workshopene.

– Det er noen av dem som er veldig slitne, som har sovet helt fra begynnelsen av, men majoriteten har egentlig bare stått og prata med hverandre og blitt kjent. De snakker allerede om diskriminering og diskuterer religion, språk, og kultur.

Hun legger ikke skjul på at de har fått god hjelp av NSB. De har fått to vogner for seg selv, satt opp scene, hengt opp plakater og fått en god pris for deltakerne.

– NSB har vært veldig på giversiden. Dette krever en del av dem, og vi er veldig fornøyde med det samarbeidet.

Også togpassasjerene som ikke er en del av ISFiT har vært positive til arrangementet. Mange er nysgjerrige og har stoppet Amal for å finne ut mer, andre har satt seg for å snakke med deltakerne.

– Jeg spurte jo de som var i vognen vår om de hadde lyst til å sitte et annet sted. Det ville de ikke, de sa at dette var den beste togturen de noen gang kom til å få. Folk synes det er kjempespennende at det er så mange internasjonale deltakere.

Selv har Amal nok å gjøre, og tror ikke hun vil få festivalfølelsen før hun kommer til Trondheim. Hun er allikevel veldig glad for at alt på turen har gått så knirkefritt.

– Det er deilig da, at hele toget har litt sånn ISFiT-ånd, avslutter hun med et smil.