I et lite rom på folkebiblioteket forsøker disse NTNU-akademikerne å forhindre folkemord

Read the english version of this article here

– Vi er bare en liten gruppe folk som enten har vært i India de siste månedene, eller har fulgt med på situasjonen gjennom media. Vi mente at det var nødvendig å dele denne kunnskapen i Norge, spesielt om politivolden ved utdanningsinstitusjoner. Universiteter som NTNU burde ta et solidarisk standpunkt, med tanke på hva kollegaer i India opplever, sier Prerna Bishnoi.

Prerna Bishnoi er en kunstner, og underviser ved KIT NTNU. Hun er en av to som taler på møtet som har fått tittelen «India Resists: The Rise of Fascism in India». Møtet holdes av en gruppe Indere som bor i Trondheim og er tilknyttet NTNU. I Magistratsalen, i andre etasje av Trondheim folkebibliotek, samler en håndfull mennesker seg. Noen indiske, noen norske. Den italienske folkesangen «Ciao Bella», oversatt til hindi, spiller i bakgrunnen. Tatt opp av motstandsmenn som sloss mot fascisme under andre verdenskrig, representerer den i dag en kamp mot totalitære styreformer på et ganske annet sted, og i en ganske annen tid.

Samtidig har protester i India pågått i flere måneder. For mange studenter har protester og den voldelige responsen fra staten nærmest blitt rutine. Jusstudent Afif Khan går på Aligarh Muslim University i regionen Uttar Pradesh, og Shivangi Pandey studerer engelsk ved Jamia Milia Islamia University i New Delhi. Begge universiteter har lenge hatt pågående protester, og begge har blitt stormet og mishandlet av politiet.

– Jeg var på campus mens volden var relativt kontrollert. Det er litt sånn det har blitt. Hvis universitetet ikke står i fyr og flamme tenker vi bare: «Dette er greit, alt er normalt». Neste dag sendte jeg en melding til en venn som var på universitetet hvor jeg spurte om de ville at jeg skulle ta med noe, og fikk svaret: «Skudd løsnet, ikke kom, hold deg trygg», sier Shivangi.

Les også: Gjenbruk trenger ikke å handle om morkne, bleke butikker. Prisløs og Wangsmo hever gjenbruksopplevelsen

Frykt for en indisk nazisme

Dette skjedde 15. desember 2019. Politiet åpnet ild mot studenter som protesterte fredelig ved Jamia Milia og hundrevis ble skadet. Mindre enn én uke før dette, 9. Desember, hadde innenriksministeren i India, Amit Shah, presentert en kontroversiell ny borgeskapslov: CAA, eller Citizenship Amendment Act. To dager senere hadde den allerede blitt godkjent av det indiske parlamentet. Den nye loven gir en mulighet for indisk statsborgerskap til religiøse minoriteter som emigrerer fra Afghanistan, Bangladesh og Pakistan. Alle tre er land med muslimsk majoritet.

Myndighetene påstår at dette er en barmhjertig lov, som bare gir statsborgerskap til flere, men den utelukker eksplisitt muslimer. For første gang skal statsborgerskap i grunnlovsfestet sekulære India bestemmes på religiøst grunnlag. Rundt den samme tiden ble NRC, National Registry of Citizenship, satt ut i live i staten Assam. NRC er et nasjonalt register av borgere, som har som formål å identifisere og fange ulovlige innvandrere. Det har blitt foreslått å implementere dette registeret i hele India, men forslaget møter motstand. Det er vanskelig å bevise statsborgerskapet sitt, spesielt for minoriteter og fattige, som ofte mangler dokumentasjon. Slik det har blitt praktisert, blir folk antatt å oppholde seg ulovlig i landet, og blir tvunget til å bevise at de hører hjemme. De fleste som ikke kommer med i registeret er muslimer. I leirene der innvandrere stenges inne har flere dødd, samtidig som innenriksminister Amit Shah omtaler dem som infiltratører og termitter. For Afif Khan ligner situasjonen på fortidens fascisme og til og med nazisme.

– Du har heltedyrkelse av statsminister Narendra Modi. Det er konstante angrep på muslimer, slik det var på jøder i Tyskland. De gjør borgere til utlendinger og tvinger dem inn i interneringsleirer. Disse interneringsleirene er finansiert med offentlige midler. Med de økonomiske problemene er jeg redd for at folk begynner å lure på hvorfor vi bruker så mye penger på dette. Hvis det da kuttes i finansiering vil ting bare bli verre, med sult og selvmord. I verste fall kan de innsatte bli drept av staten, sier Afif.

I Europa nøler mange med å trekke paralleller til nazismen. Likevel kan man hente lærdom fra dødsleirene under andre verdenskrig. Den systematiske utryddingen i de senere krigsårene var ikke planlagt fra starten av. Den utviklet seg fra de politiske og økonomiske omstendighetene i Tyskland. Det er denne perverse logikken Afif frykter vil gripe India. Det at BJP, som holder regjeringsmakten i India, sprang ut av den paramilitære gruppen RSS som åpenlyst beundret Hitler og Mussolini, gjør sammenligningen enda mer reell.

Stadier av folkemord

I Trondheim deler Prerna og hennes gruppe denne frykten. De refererer til de ti stadiene av folkemord, som ble formulert av Dr. Gregory Stanton, grunnlegger av organisasjonen Genocide Watch. Det første stadiet er «klassifisering» av «oss mot dem», og det siste er «benektelse» av at et folkemord noensinne skjedde. Da Stanton skulle orientere den amerikanske kongressen i fjor, sa han at India var på det åttende stadiet, «forfølgelse». Dette er stadiet rett før det niende, nemlig «utryddelse». Når jeg spør Prerna hvor sannsynlig hun tror det er at det går så langt, sliter hun med å svare.

– Jeg håper bare at det ikke skjer. Det er vanskelig å tenke på. Jeg bare vet ikke helt hvordan man svarer på noe sånt, sier hun nølende.

På dette tidspunktet har den lille gruppen forlatt Magistratsalen og biblioteket. Nå holdes en liten demonstrasjon i Nordre gate. Demonstrantene har har tatt med indiske flagg, i tillegg til plakater som bærer budskap om demokrati og toleranse. Lyden av «Do You Hear the People Sing?» fra Les Miserables og «I Want to Break Free» av Queen, avløses iblant av et knippe korte taler.

– Vi er utrolig bekymret for dem som er hjemme i India akkurat nå. Jeg har en venn ved et universitet som ble angrepet, og akkurat nå møter de så utrolig mye usikkerhet. Selv om demonstrasjoner arrangeres hver dag er det mye frykt, fordi politiet hele tiden forsøker å stoppe dem, sier Musab Khalid Naqeeb.

Sammen med Prerna holdt han en faktabasert og nøktern presentasjon i Magistratsalen der den akademiske bakgrunnen skinte igjennom. Her på gata, adskilt fra powerpoint, fakta og statistikk, er det frykten som skinner igjennom. Frykten for å se hjemmet sitt gjort til noe grusomt og ugjenkjennelig.

– Min første tanke da alt dette begynte var: «Når kommer internettet til å forsvinne i byen min?». Med en gang det skjer, blir det umulig å få kontakt med familien som fortsatt er der. Det var utrolig skremmende, sier Musab.

Å stenge ned internettet har vært et hyppig brukt redskap av styresmaktene. Prerna forteller at internettet var stengt i flere dager i Delhi, der foreldrene hennes bor. I staten Kashmir, som har en muslimsk majoritetsbefolkning, var kommunikasjonen stengt i flere måneder. Der stengte de ikke bare internettet, hele staten ble stengt. Det er fortsatt portforbud som håndheves av soldater i gatene. Nå som alle tvinges inn i hjemmene sine på grunn av koronaviruset, kan man kanskje begynne å forstå en liten del av det mennesker i Kashmir har måttet gå gjennom i månedsvis.

Mer fra magasinet: Gråkallbanen, en hyllest til trikken

Et makttap for de høyere kastene

Hva er det så som gjør at mange fortsatt støtter opp under den ytterliggående høyresiden i India? Selv om Shivangi har progressive meninger, er det slettes ikke alle i familien hennes som har det.

– Jeg kommer fra en familie der de fleste er langt ute på høyresiden. Faren min kan sitte ved middagsbordet og si at massevoldtekten av kvinner i Kashmir var rettferdiggjort og riktig. Samtidig vil for eksempel onkelen min, som også er godt ute på høyresiden, si at det ikke er noe som bør skje i et sivilisert samfunn, sier hun.

Familien til Shivangi tilhører kasten Brahmin, som er den mest høytstående kasten i India. Hun tror mange blir trukket mot hindunasjonalisme på grunn av en følelse av makttap.

– For en Brahmin som tilhører arbeiderklassen og ikke har mye penger, er det lett å bli overbevist om at dette ikke er fordi staten har mislyktes, men fordi en muslimsk invasjon har stjålet fra deg, sier hun.

Ifølge Afif kom statsminister Modi til makten med valgløfter om å endre et gjennomkorrupt system. Mange så på ham som en reformator som skulle bringe utvikling til India.

– Men i dag går det dårlig med økonomien. Vekstraten har avtatt og banker har blitt stengt. Sentrumsvelgerne og sentrum-høyrevelgerne tenker nå at dette ikke er reformene de ble lovet. Det nye narrativet han prøver å selge er at vi må bli kvitt innvandrerne, sier han.

Fortsatt håpefulle

Til tross for utfordringene tror Afif og Shivangi at det er håp for at India kan bekjempe all ekstremismen og alt hatet. De setter sin lit til grunnloven.

– India har sterke konstitusjonelle røtter. Akkurat nå ser du at domstolene prøver å gjøre motstand mot noen av de nye lovene, sier Afif.

For Shivangi ser hun historien som gjentar seg i demonstrasjonene. Den indiske nasjonen ble født av motstand mot det britiske koloniherredømmet.

– Akkurat det vi gjør nå gir meg håp. Opprør mot et undertrykkende regime var måten dette landet startet.

På gata i Trondheim er det også håp. En demonstrasjon på rundt tjue mennesker som forsøker å påvirke politikken i en nasjon på 1.3 milliarder kan virke som en liten dråpe i et veldig stort hav. Likevel føler de som er her at alle må gjøre det det de kan. Afaz Ahmed, postdoc i energi- og prosessteknologi ved NTNU, mener at alt må starte i det små.

– Dette føles bra. De som kom hit i dag trengte ikke å være her. De er ikke selv påvirket av det som skjer nå i India. Vi gir ikke opp her, og vi kommer til å gjøre mer i framtiden, men akkurat nå er jeg takknemlig mot de som kom ut og støttet oss.

I tiden etterpå har hele India blitt stengt på grunn av koronaviruset etter det begynte å spre seg der også. Dette har gjort situasjonen vanskelig for å fortsette med protester, og mange ser nå på hvordan man kan opprettholde motstanden. Problemene har slettes ikke forsvunnet. Blant annet har de som mangler god dokumentasjon på borgerskap enorme problemer med å få helsehjelp. En nasjon som allerede levde i stor usikkerhet, opplever nå at denne usikkerheten bare vokser.