Komplisert med komplimenter

Det er typisk norsk å være typisk norsk. Komplimenter er ikke vår sterkeste side. Aksel Tjora utdyper tematikken.

Publisert Sist oppdatert

En sjeldent blid og hyggelig type møter oss, med en entusiastisk energi som smitter over. Aksel Tjora, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, tok seg tid til å forklare sine egne refleksjoner rundt dette. Vi går rett på sak.

Tjora mener årsaken til at nordmenn er generelt dårlige på komplimenter kan være at vi tar hensyn til den andre personen.

UFORPLIKTENDE: Man opplever ofte at det ligger en baktanke ved å få et kompliment. Tjora mener det hele burde være mer uforpliktende.

– Som all kommunikasjon er også dette toveis kommunikasjon. Vi ønsker ikke å utsette den vi snakker til for en ubehagelig situasjon, hvor de sliter med å besvare komplimentet, forklarer Tjora.

Videre utdyper han at om komplimentet er personlig eller utseende­basert kan det oppleves som særlig vanskelig å ta imot for samtalepartner. Selve konteksten rundt komplimenter er altså et nøkkelord for en dypere forståelse av tematikken. Det er ikke nødvendigvis komplimentet i seg selv som er utfordrende, men konsekvensen av handlingen.

– Får man et kompliment snakker man det ofte ned, istedenfor å ta det til seg. Nordmenn er så opptatt av å virke genuine og ekte, som igjen påvirker mengden komplimenter som deles ut. Konseptet overfladiskhet assosieres med noe negativt, og det ønsker vi jo ikke å få på oss, så da lar vi heller være å si noe.

Dette mener han er ugunstig, ettersom en hyggelig bemerkning i forbifarten sjeldent utløser noe negativt.

– Basert på egne erfaringer opplever jeg ofte at mange antar at det ligger en baktanke ved å gi et kompliment, særlig om man er på «sjekkern» på byen eller liknende. Hvis man sier noe hyggelig uten videre intensjon, skaper det fort forvirring. Men, dette skaper jo også morsomme sosiale spill.

Tjora mener det burde være mer uforpliktende, og at det da vil føles lettere både å gi og få komplimenter.

Høflig uoppmerksomhet

Er det kultur, normer eller oppvekst som har formet denne holdningen?

– Høflig uoppmerksomhet. Dette er en svært relevant teori av sosiologen Erving Goffman.

Tjora forklarer at teorien baserer seg på at vi blir lært opp til å overse visse ting, istedenfor å kommentere dem. Det kan være både positive og negative inntrykk. Vi kan se noe, tenke noe, og ikke si det. Motsatt av dette vil være barn som kommenterer andre mennesker eller observasjoner, og er brutalt ærlige. Men i oppveksten og oppdragelsen lærer vi altså at det er bedre å holde tilbake en del ting som man egentlig kunne ha sagt, forklarer han.

Igjen later det til at nordmenn vil unngå ubehag. Man overser negative observasjoner for å unngå ubehagelige situasjoner. Det betyr at man også overser positive inntrykk.

Tjora nevner videre at kulturen i Norge spiller en viktig rolle. Den norske sosiale organiseringen er svært ulik fra amerikansk og sør-europeisk kultur. For amerikanere eller italienere sitter både praten og kommentarer løsere.

– Det er helt klart kulturelle forskjeller som preger nordmenns holdning her, avslutter Tjora.

Kommentere eller komplimentere?

Kommunikasjonen mellom mennesker har de siste 50 årene endret seg drastisk.

Sosiale medier dominerer. Man skriver, liker og kommenterer som aldri før. Det er veldig mange fine ord under bilder som deles. Det betyr vel at man i utgangspunktet har mye fint å si om hverandre? Hvorfor er nordmenn så ivrige til å kommentere og gi komplimenter på sosiale plattformer?

– Investeringen du legger inn i å trykke likerklikk eller i å kommentere er mye mindre enn å gi et spontant kompliment i en eller annen sammen­heng. Det føles mindre skummelt, og man trenger ikke å forholde seg til et svar fra den andre personen umiddelbart.

På sosiale medier forsvinner altså det ubehaget som man i utgangspunktet ønsker å unngå, og terskelen er derfor lavere. Tjora er i tvil om dette gjør oss mindre eller mer opptatt av komplimenter. Videre poengterer han at det positive med dette er at man blir oppmerksom på det andre mennesket.

Det negative er at det stjeler tid fra virkelig kommunikasjon, som igjen kan redusere komplimenter vi gir i øyeblikket.

– Et kompliment i andres påhør har større effekt enn en kommentar på Instagram, og kan bety mye mer for personen i form av anerkjennelse, påpeker Tjora.

Et virkelig kompliment kan altså oppfattes som mer ektefølt og menings­fullt enn kommentarene som legger seg under et bilde.

Positiv utvikling

– I dag er det færre høflighetsformer når man kommuniserer med hver­andre enn det har vært tidligere, noe som kan signalisere at den barrieren er brutt litt ned. Utviklingen går sakte, men noen endringer har det blitt, forklarer Tjora.

Denne utviklingen påvirkes også av utvekslingsstudenter og kollegaer fra andre deler av verden.

– De er ofte mer vant til den småpraten i forbifarten, noe som kan senke skuldrene våre litt. Tilskudd fra andre kulturer løser litt opp i den norske, tradisjonelle og litt stille væremåten, eksemplifiserer Tjora.

Dette kan bidra til å utfordre komfortsonen, og fremme mer åpen kommunikasjon.

Et sted å starte

Til tross for at nordmenn kan være åpne og varme mot sine nærmeste, mener Tjora at nordmenn har forbedringspotensiale, og kommer med noen tips.

– For det første er det lettere å gi komplimenter som angår ting man har gjort. Har noen vært flinke på jobb eller skole, så er dette noe man kan starte med å komplimentere. Det blir med en gang mindre personlig, og lettere å besvare, forklarer han.

Videre foreslår Tjora at man kan sette seg et mål om å gi to komplimenter hver dag til venner og bekjente. Da vil det sakte men sikkert føles mer naturlig. Han poengterer også at det kan ha en ringvirkning. Da bryter man normene sammen, og åpner for utvikling. Komplimenter gir farge til en grå hverdag, og hvem som helst kan være med på å fargelegge.

Powered by Labrador CMS