Én for alle, alle mot én
Walter Keim påpekte finansielt rot ved HiST. Det skulle vise seg å koste.
Tekst: John Thomas Silseth Aarø, Markus Tobiassen
I to år har lektoren kjempet en innbitt kamp mot ledelsen ved HiST, en kamp han mener handler om ytringsfrihet og rett til innsyn. Refset og erklært uønsket – nå er han på randen av det han tåler. For å få en ende på konflikten har han stevnet arbeidsgiveren og skal snart til Forliksrådet. Velkommen til et møte med Walter Keim.
En bølge av kvitter slår mot oss når vi kommer inn døren. Keim er en fuglenes mann. Og han har mange av dem. For ikke å bli forstyrret henviser han oss til andre etasje. Vi kan fortsatt høre fuglene, men nå er det Walter som synger ut. Han er født i Tyskland, har vært bosatt i Norge i 27 år og jobbet ved Høyskolen i Sør-Trøndelag de siste 12. Han kjenner godt til forholdene.
– Studentene mine ville strøket om de fulgte opp prosjektene like dårlig som HiST. Kan det være riktig at et prosjekt til omtrent en halv milliard kroner har dårligere kostnadsoppfølgning enn et studentprosjekt?
Høsten 2006 besluttet styret ved HiST å bygge Øya helsehus, et samarbeidsprosjekt mellom høgskolen, Trondheim kommune og NTNU, som blant annet skal huse sykepleier- og medisinstudenter. På møtet hvor vedtaket ble gjort benyttet seks av sju dekaner ved HiST anledningen til å påpeke at verken finansiering eller økonomiske konsekvenser for HiST var utredet. Våren 2007 ble det besluttet å utrede hvordan økte kostnader skal dekkes. Denne ballen ble imidlertid lagt død, med den begrunnelsen at sluttprisen var ukjent. Da bygget sto ferdig endte leiekostnadene på 2000 kroner per kvadratmeter, 700 kroner mer enn hva HiST hadde brukt i sine beregninger. Dette medførte et betydelig større økonomisk press på HiST, som leier over 7400 kvadratmeter ved Øya Helsehus. Keim mente behandlingen var kritikkverdig.
NTNU LYTTET. – NTNU dro nytte av opplysningene mine og oppjusterte sine beregninger. HiST budsjetterte derimot med for lav leie. Jeg forsøkte gang på gang å få innsyn i grunnlaget for høgskolens kostnadsvurdering, men fikk ikke svar. Grunnen til at jeg involverte meg så dypt som jeg gjorde er rett og slett fordi jeg er en engasjert person. En stor del av ytringsfriheten mener jeg også er retten til å spørre. Og å få svar.
Keim lukker permen, og lener seg tilbake i stolen mens han folder hendene. I etasjen under oss kvitrer et par fugler. Det å bli satt i bur hindrer dem ikke fra å synge ut. På spørsmål om hvorfor nettopp denne saken er blitt så viktig for ham tenker han seg ikke lenge om.
– Gud la ytringsfriheten i vugga mi. Den er en svært sentral verdi hos meg, noe jeg mener alle moderne institusjoner også må ha. Når rektor, i Universitetsavisa, sier at det er stor takhøyde i HiST, stiller jeg meg uforstående og uenig. Når alt kommer til alt, hvorfor vil man ha et tak på ytringsfriheten, spør han undrende.
Viljen til å engasjere seg begrenser seg ikke til ytringsfriheten. Keim har vært en aktiv pådriver for innsynsretten i Tyskland, han har jobbet for utvidet rettefrist i juleferien og var aktivt pådriver for å få tysk ukebladpresse felt i retten etter skriverier om den norske kongefamilien.
– Er du ikke bare en kverulant?
– En kverulant er en kranglefant om uviktige saker som typisk tapes. Jeg er en vinner.
MANGLENDE KONFLIKTAPPARAT. I slutten av 2007 gjennomførte HiST en intern arbeidsundersøkelse. Den viste at det var et svært høyt antall ansatte som mente at sentralledelsen ved HiST gjorde en dårlig eller svært dårlig jobb. På Keims avdeling var det hele 58 prosent.
– Det var svært dårlige resultater på alle avdelingene. Det bekymringsverdige var at ledelsesspørsmålene ikke en gang ble tatt opp da vi gikk gjennom resultatene. Det ble også sendt et skriv til oss ansatte om at sentralledelsen skulle holdes utenfor som forbedringsområde. Jeg var svært kritisk til dette, da det var dette aspektet som hadde størst forbedringspotensial.
I etterkant av undersøkelsen ble Arbeidstilsynet varslet om arbeidsforholdene ved HiST. De fant store mangler både når det gjaldt rutiner for konflikthåndtering og manglende medvirkningsmulighet for verneombudet. Da Arbeidstilsynet inspiserte arbeidsplassen var det i tillegg ikke oppnevnt noe verneombud på avdelingen hvor Walter Keim arbeidet, og det ble avdekket flere klare brudd på arbeidsmiljøloven. Keim tror konflikten kunne vært unngått om disse tingene hadde vært på plass.
– Hadde HiST hatt et etisk reglement, ville ytringsfriheten stått sterkere. Det kunne ha hjulpet, sier han.
– Vi kunne hatt dette på plass lenge før. Vi har sett at andre har rutiner, men vi har vært litt bakpå. Det er derimot ikke slik at vi handler i etterkant av en konflikt. Vi har hele veien ønsket å jobbe for å utbedre disse rutinene, sier Hansen.
Videre sier Hansen at en stor bedrift alltid vil ha konflikter, både interessekonflikter og personalkonflikter.
– De reglene og rutinene vi nå har utarbeidet bygger i stor grad på god folkeskikk og sunt bondevett, sier Hansen.
– Er sunn fornuft nok når konflikten inneholder en skjev maktabalanse som for eksempel mellom ledelse og arbeidstaker?
– Kan det tenkes at det manglende konfliktapparatet har hatt konsekvenser for konflikter der ledelsen har vært involvert?
– Jeg vet hvilken sak du snakker om og jeg kommer ikke til å kommentere saken i det hele tatt.
INGEN VIL PRATE. Det er ikke bare Organisasjon- og Personaldirektør Kjell Hansen som blir taus når navnet Walter Keim blir nevnt. Nær samtlige forsøk på å få noen ved HiST i tale har mislyktes. Verken rektor, dekaner, styremedlemmer eller kolleger på HiST vil kommentere saken. Rektor Trond Michael Andersen sier det vil være umulig for ham som profesjonell leder å uttale seg om saken.
Professor Svein Lorentzen er avgått styremedlem ved NTNU, men satt i styret da byggingen av Øya Helsehus ble startet. Han bekrefter at han hadde en lang rekke brevvekslinger med Keim.
– Jeg må presisere at Øya Helsehus var en meget kompleks sak. Keim ofret svært mange timer og ga oss i styret en grundig orientering. Vi satte selvfølgelig pris på opplysningene han ga oss, og dette lot vi ham få vite, sier Lorentzen.
Til slutt endte han opp med en tjenstlig tilrettevisning – i praksis refs – fra ledelsen. Tilrettevisningen ble begrunnet med at uttalelsene hans inneholdt «til dels sterke personlige karakteristikker» og at disse blant annet bidro til et dårligere arbeidsmiljø.
Keim krevde tilrettevisningen trukket, og etter gjentatte avviste klager sendte han i 2008 saken til sivilombudsmannen. Svaret var klart: «Det er ikke mulig (...) å se at tilrettevisningen bygger på et korrekt faktisk grunnlag.»
Og det stanset ikke der.
«Slik denne saken er opplyst for ombudsmannen, er det mye som tyder på at det reelle grunnlaget for tilrettevisningen er et annet (...) Dette er uheldig, og ikke i tråd med prinsippene for forsvarlig saksbehandling»
– Slik jeg ser det, skifter HiST plutselig argumentasjon. I det ene øyblikket er tilrettevisningen basert på negative personkarakteristikker, men når Sivilombudsmannen mener det ikke er gyldig grunnlag, er det form og omfang som er grunnlaget.
Keim er overbevist om at det at han gikk til media var noe av grunnlaget for refsen. Han sier dette kom fram i oppfølgingssamtalen med dekanen ved sin avdeling. Flere av reaksjonene han har opplevd som represalier i ettertid dreier seg også om at han har uttalt seg til media.
– VI VIL IKKE HA DEG HER. Under Dusken satte i 2008 søkelys på represaliene Keim fikk. Han beskriver hvordan et styremedlem i etterkant av saken stormet inn på kontoret hans og fortalte om hvordan vedkommende var sjokkert over hans uttalelser til Under Dusken. I diskusjonen som fulgte sier Keim at han ble fortalt at «du er mistenksom og misforstår, du har fått svar», «de har diskutert det i fjerde etasje, vi vil ikke ha deg her». Konfrontert med dette sier styremedlemmet at samtalen fant sted, men at den er feilsitert. Personen vil videre ikke gi noen kommentar utover at «Walter Keim og jeg deler ikke samme virkelighetsoppfatning».
LANG KAMP. Keim føler seg utsatt for flere episoder av det han kaller represalier og sjikane. Rutiner som har vært der over lengre tid har plutselig blitt problematiske, avspasering har blitt vanskelig å gjennomføre, og han føler seg mistenkeliggjort over bagateller.
Han er sliten. Han har vært sykemeldt hele fire ganger siden før sommerferien og i sum har han vært borte fra arbeidsplassen i fjorten uker. Flere ganger har han prøvd å ta fatt på arbeidet igjen, ingen av gangene har han maktet det. I nåværende øyeblikk er Keim fortsatt sykemeldt. Han har fortsatt svært vanskelig for å gå til en arbeidsplass som flere ganger har uttrykt at de «ikke vil ha ham som ansatt».
– Jeg mistrives totalt. Det å jobbe på en arbeidsplass hvor jeg føler meg mobbet og trakassert, er på ingen måte ideelt.
Keim beskriver livet sitt som to forskjellige verdener. I den ene tar konflikten med HiST all hans tid. I den andre er fristedet i Rindal. For ikke å «miste forstanden og bli gal» diskuterer han aldri saken med kona.
ØREDØVENDE TAUSHET. Keim mener han hele veien har blitt møtt med en øredøvende taushet. HiST mener på sin side at de har «hørt, diskutert og forsøkt etterkommet» Keims argumenter. Da klagene ikke førte fram, ønsket Keim megling fra en uavhengig tredjepart. Han sendte et erstatningskrav til Konfliktrådet for ulovlig gjengjeldelse mot ham som varsler. Svaret levnet liten tvil om hvor HiST sto:
«Høgskolen i Sør-Trøndelag har meddelt at de ikke ønsker saken meglet i Konfliktrådet. Saken avsluttes dermed for konfliktrådets vedkommende, da megling i Konfliktrådet er frivillig og krever partenes samtykke.»
– Dette forstod jeg fint lite av. Her inviterer jeg til å finne en løsning, og responsen jeg får er under enhver kritikk. Det mest kritikkverdige i mine øyne er at de ikke ga meg en grunn for hvorfor de ikke ville megle. De hadde bare ringt Konfliktrådet og muntlig avslått, forteller Keim.
Han har nå følt seg tvunget til å ta saken til rettsapparatet. Han har sendt en stevning til Forliksrådet hvor saken snart skal opp.
FRAMTIDEN. I stevningen til Forliksrådet åpner han med et sitat fra Kongens nyttårstale i 2008:
«Enhver har også rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rettigheten er det ikke alltid like lett å unne hverandre. Det enkleste er å forby det vi ikke liker.»
Keim mener saken kan være svært viktig for friheten de ansatte vil ha i framtiden. Om han taper saken i Forliksrådet, tror han dette vil bety at ansatte må «gå med hodet lavt og føye seg etter autoriteten». Blir det seier, kan ansatte kan bidra til å skape en bedre organisasjon.
– Angrer du på noe i denne saken?
– Jeg angrer på at jeg ikke gikk til Sivilombudsmannen tidligere, at jeg ikke har vært enda mer pågående. Samtdig er jeg klar på at det er systemet og apparatet jeg har kritisert, ikke personer. Det har aldri vært meningen å såre noen.
