Samenes kamp

Tekst: Marie Lytomt Norum, Karoline Bernklev

Det er 6. februar i Trondheim, sola skinner og luften er kald. Ikke bare er det samenes nasjonaldag. Tråante 2017 markerer også at det er hundre år siden det aller første samemøtet ble holdt i Metodistkirken. For første gang møttes samene fra både Norge og Sverige for å diskutere egne rettigheter.

Kofte i alle farger

I dag har samer fra hele Sápmi nok en gang reist til Trondheim, denne gangen for å feire. På torget er det samlet mange tusen mennesker i alle mulige slags kofter, med stolte smil om munnen. Også mange ikke-samer har tatt turen for å få med seg en uke fullpakket med kulturelle arrangementer. Den store folkemengden er usedvanlig fargerik, og praten går på samisk, norsk, og engelsk.

På åpningsseremonien møter vi lederen av Saemien Studeenth Tråantesne, den samiske studentforeningen i Trondheim, Anja Márjá Nystø Keskitalo. Hun har på seg en praktfull, blå festkofte fra Kautokeino.

– Vi feirer at det er hundre år siden Elsa Laula Renberg samlet samer fra Norge og Sverige her i Trondheim. Vi har stor grunn til å feire, forteller hun stolt.

Vondt i hjertet

Anja har vokst opp i Kautokeino, hvor majoriteten av befolkningen er samer. Hun tror det har hatt mye å si for hennes samiske identitet.

– Det samiske har alltid vært veldig naturlig for meg. Jeg lærte å snakke samisk hjemme, og har snakket samisk i barnehagen og på skolen.

I Kautokeino har alle barn undervisning på samisk, også de som ikke er samiske. Hun vet ikke hvordan det er å vokse opp uten det samiske, og er veldig klar over at hun har vært heldig.

– Det er nok litt vanskeligere for de som vokser opp der det er flest nordmenn. Der tar det norske større plass, og jeg tror det er en utfordring for foreldrene å lære barna samisk.

Det kan være vanskelig for samer å ta vare på den samiske identiteten i områder der de er en minoritet. Det samiske språket er i stor grad basert på naturord, og det er derfor viktig å beholde næringer som rein, jakt og fiske. På denne måten husker man språket.

– Vi har et ord for hvordan snøen er når den er urørt, og et for hvordan den er når reinen har gått der. Når jeg kommer hjem må jeg noen ganger stoppe opp litt for å huske på ord.

Anja kikker tenkende ut i luften og retter på søljen som holder sjalet samlet over skuldrene, før hun fortsetter.

– Det gjør litt vondt i hjertet. Jeg glemmer mye av å ikke bruke språket daglig slik jeg gjorde før. Jeg leser og skriver mer norsk, og jo mer jeg gjør det, jo mer føler jeg at jeg glemmer det samiske.

Savn etter samisk miljø

I høst syntes Anja det var på høy tid å gjøre noe med savnet etter det samiske i Trondheim.

– Da jeg flyttet hit følte jeg meg veldig ensom som same. Jeg ønsket et samisk miljø her, slik det er i Oslo og Tromsø.

Hun hadde flere venner som skulle begynne å studere i Trondheim, og med Tråante 2017 rett rundt hjørnet var timingen god. Det begynte med facebookgruppe Samer i Trondheim, hvor interessen for en studentforening var stor. I september ble foreningen opprettet.

– Vi har to mål med studentlaget. Det ene er at vi lager et samisk miljø og et samisk nettverk, slik at man kan samles, spesielt på dager som denne. Det andre er at vi vil være synlige i Trondheim. Vi ønsker at det ikke skal være så rart å møte en same i Norges største studentby.

Preget av stereotypier

Anja påpeker at folk flest har lite kunnskap og en stereotypisk oppfatning av samer.

– Mange tror at vi har rein, er harde på flaska, kjører snøskuter og er lavt utdannet, men alle samer er forskjellige.

Hun tror det kunne blitt bedre hvis man lærte mer om hvordan samer lever i dag på skolen.

– Det kan virke som om samer er utdødd, men vi er her. Jeg er fortsatt same og det er viktig å ta vare på det, selv om vi ikke gjør det samme som forfedrene våre.

Tilhørighet

Responsen på studentforeningen har vært svært positiv. Målet da den ble opprettet i høst var 30 medlemmer i løpet av skoleåret, nå er de 27.

Det er imidlertid ikke alle som har behov for å bli kjent med andre samer.

– Det er mange som ikke føler seg like mye verdt som same. Jeg traff for eksempel en fyr på forelesning i starten av dette semesteret som også var samisk. Jeg prøvde å få ham med på studentlaget, men han kunne ikke skjønne hvorfor han skulle det.

For Anja var det vanskelig å forstå hvorfor enkelte ikke var interessert i å ha kontakt med andre samer. Hun gestikulerer ivrig når hun forteller, og det rasler i den store sølja.

– Her møtte jeg noen som hadde helt andre syn og tanker enn meg. For meg handler det om å lære av andre, føle en tilhørighet, og ikke glemme hvem jeg er.

Straffbart å snakke samisk

Høsten 1852 var det et blodig opprør i Kautokeino hvor samene protesterte mot undertrykking og overgrep fra norske myndigheter. Etter Kautokeinoopprøret svarte staten med en streng fornorskningspolitikk. Det ble iverksatt tiltak for at samene skulle snakke og leve som nordmenn. Samene ble oppfordret til å glemme sin kultur, og det ble straffbart å snakke samisk både i skolen og kirka. Fornorskningspolitikken gjorde noe med samenes identitetsfølelse. Anjas besteforeldre valgte blant annet å ikke lære moren hennes samisk.

– De hadde vokst opp med at det samiske ikke var bra. Det samiske språket hadde ikke noen framtid. Det var viktigere at barna lærte seg norsk så de kunne klare seg i arbeidslivet. Da morens yngste søster ble født hadde dette imidlertid forandret seg, og Anjas mor lærte seg endelig samisk. Da hun selv fikk barn bestemte hun seg for at de skulle lære samisk fra starten av.

Anja tror både foreldrene og besteforeldrene har et annet forhold til det samiske enn henne.

– De som nå er på min alder har aldri opplevd at det samiske er noe annet enn bra. Selv om jeg kanskje har tatt det som en selvfølge at jeg skal snakke samisk på grunn av hvor jeg vokste opp, er jeg stolt.

Sterke bånd

I forbindelse med Tråante samles den samiske ungdomsorganisasjonen Noereh på rådhuset i Trondheim. Under møtet stråler de i hver sin kofte. Det er en livlig gjeng, som åpenbart har knyttet sterke bånd med sin samiske bakgrunn. Noereh er en felles møteplass for samisk ungdom. De ønsker å være en slagkraftig og sterk organisasjon som skal tale samenes sak.

– Hovedsakelig er det kos, men det handler også om identitet og stolthet. Vi vil styrke samenes rettigheter, sier leder av Noereh, Isalill Kolpus.

Noereh er en landsdekkende organisasjon på norsk side av Sápmi, med flere lokallag i de store byene. Nå ønsker de å stifte lokallag i Trondheim.

– Det er fint med organisasjoner, for man kan fort føle seg alene. Vi opplever mye dårlig humor på bekostning av samene, mener Ylva Andrea Hætta Ophaug, et av medlemmene i Noereh.

Rent blod

En annen deltager på møtet, Alice Marie Johansen, forteller at flere har fortalt at det er fantastisk å komme inn i et samisk miljø. Hun tror at det kan være spesielt viktig for de som har foreldre med ulike kulturelle bakgrunner, som aldri har sett en samisk samling av ungdom.

– Etter fornorskningen er det mange som nektet for sin identitet, og det kan være vanskelig å vite hvor mange i slekten som er samiske. Det kan jo hende at den ene siden av slekten fornekta det og latet som ingenting, forklarer Ylva.

Lederen legger til at mange også kan ha oppdaget sin samiske identitet senere i livet.

– Hvis man skal ha et lynkurs i hvordan man skal prate til en same, så spør aldri om hvor samiske vi er. Det er et unødvendig og rart spørsmål, forteller hun. Hele gruppa nikker samtykkende.

– Det blir litt som å spørre oss om hvor rent blod vi har. Det er ekkelt for de som bare har en besteforelder, siden det kan bygge opp tvilen på om de er samiske nok.

Samisk ungdomsopprør

Ylva forteller at deres generasjon er stolte over det samiske, men at det har vært skamfullt å vise fram det samiske i de siste to-tre generasjonene. Alle er enige om at det nå er snakk om et lite samisk ungdomsopprør.

– Når man er fra en kultur som har blitt forsøkt viska ut fra den norske historien, så vil man passe på det som er igjen og styrke det man har. Det at samer er så opptatt av at de er samer, er jo fordi vi har blitt fortalt i hundre år at vi ikke skal bry oss om det. Når man først begynner å prate om det igjen, er det veldig viktig å snakke høyt, sier Isalill.

Ylva forteller at Altakonflikten i 1979 fikk stor betydning for den norske samekulturen.

– Den norske stat ville bygge ut demningen i Alta-Kautokeinovassdraget, noe som ville lagt en hel by under vann. Samene svarte med sivil ulydighet og sultestreiket, forteller Ylva.

Til tross for aksjonene, ble vassdraget en realitet. Protestene førte likevel til at det ble et større fokus på samiske rettigheter. Ti år etter det første opprøret, ble Sametinget opprettet.

– Det at samene dro til Oslo, tok på seg koftene og slo opp lavvoer utenfor Stortinget gjorde oss synlige. I tillegg slo opprøret ekstra sterkt gjennom fordi det engasjerte miljøbevegelsen.

Reindrit

Tilbake på åpningsseremonien forteller Anja at det er viktig at vi feirer Sametingets opprettelse. Likevel er hun ikke i tvil om at samene fortsatt har en kamp å kjempe. Hun forteller om samiske områder staten vil bruke til mineralutvinning, om tvangsslakting av rein og om næringer som må legges ned.

Om den unge reindriftssamen Jovsset Ánte Sara, som saksøkte staten fordi de ville at han skulle slakte store deler av flokken sin.

– Norske samers reindriftsforbund ser jo at det er for mange rein på vidda, men det kan ikke løses med at alle bare skal kutte en viss prosent.

Anja lener seg fram over bordet og snakker fortere. Hun forteller at Sara står i fare for å måtte legge ned driften sin.

– Reindrift er ikke bare et yrke, det er en livsstil. Han valgte det som sitt livsgrunnlag. Det er det hans foreldre og besteforeldre har gjort før ham, og hvis han blir tvunget til å avvikle driften så mister han hele familiens arv.

Utenlandske agenter

Saras sak går trolig hele veien til Høyesterett. Hvis han vinner vil det bety en endring av hele reindriftsloven. For samene handler saken imidlertid om noe mye større enn det.

– Det handler om samiske rettigheter og samisk selvbestemmelse, om hvorvidt samer har noe å si når det kommer til saker som angår dem. På konferansen Agenda Nord-Norge sa de at 98 prosent av Finnmark er ubrukt areal, men det stemmer ikke. Alt blir utnyttet, og brukes til reindrift, jakt og fiske.

Anja er likevel klar på at vi i dag har god grunn til å feire hvor langt vi har kommet, og at samene i Norge er de som har det best i Sápmi. Hun har hørt at i Russland blir samene stemplet som utenlandske agenter. I Russland, Finland og Sverige har man fortsatt ikke ratifisert ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter.

– Vi feirer alle disse tingene som har skjedd, og det er grunn til å feire. Men vi er ikke der. Det er fortsatt forbedringspotensial.