Språkgeniet

– Nettverksbygging kan være en god unnskyldning for å ta en øl ekstra av og til, sier Terje Lohndal, som knuser myten om at sørlendinger snakker sent.

Ordene skytes ut enten som mumling eller klar tale.

– Jeg snakker visst veldig fort ifølge journalister, forklarer han, med en viss grad av selvinnsikt.

– Du har vært en del i media de siste årene. Hadde du sett for deg det da du begynte på Blindern?

– Nei, aldeles ikke. Det var på ingen måte planlagt. Jeg lurer på en måte hvor interessant det er å... eh... å lage disse oppslagene, men jeg har skjønt at det er bra for faget.

AKADEMISK KARRIERE PÅ SPEED.

Faget Lohndal snakker om er lingvistikk, en akademisk faggren han har gjort lynkarriere i. I dag foreleser Lohndal ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU på Dragvoll, som nyslått professor.

Allerede på videregående oppsøkte Lohndal en professor i Oslo for mer litteratur. Før han begynte på Blindern hadde han lest pensum for hele bachelorgraden innen lingvistikk. Første året på studiet møtte han Noam Chomsky, en av de mest siterte akademiske skikkelsene i vår tid. Etter hvert tok han del i master- og doktorgradsundervisningen for å få utfordringer.

På spørsmål om hva han gjorde utenom studiene svarer han morskt:

– Nei.

– Jeg gjorde ikke noe annet i tre år enn å lese og sove. Jeg følte det måtte til. Jeg fikk beskjed fra dem som støttet meg, om at jeg burde reise til USA. Men der var nivået veldig høyt, så da måte jeg jobbe veldig hardt, sier han.

Han beskriver en studietid med 12-timers arbeidsdager, noen joggeturer i marka og ingen utepils.

– Da du begynte på Blindern og møtte medstudenter, ble du overrasket over innsatsen deres?

– Jeg ble av og til overrasket over at de ikke var mer interessert. Jeg tror ikke jeg var overrasket over innsatsen. Jeg var kanskje mer overrasket over at ikke alle syntes dette var verdens morsomste emne.

– Du deltok ikke på det sosiale, var det en grunn?

– Nei, jeg var vel egentlig bare ikke interessert.

– Du var ikke interessert?

– Nei, jeg var ikke interessert. Jeg var så sikker på at jeg måtte bruke all våken tid på å jobbe for å komme dit jeg ville.

«For å få studentene til å le, må man lage mange vitser og virke overinteressert på egen bekostning.»

INTELLEKTUELL REISE.

I 2010 trykket Aftenposten en artikkel med ingressen «Språktalent måtte flykte fra Blindern.» Siden har Lohndal kritisert det norske utdanningsystemet for å ikke se de flinkeste, ønsket mer bedriftsponset forskning og etterspurt endring på flere områder. Han beskriver det å komme til USA som å komme til Mekka.

– Det var et sted der alle var utrolig interessert i det samme som meg. I tillegg hadde vi et veldig godt sosialt miljø. Det var ikke et skille mellom jobb og fritid. Man jobbet gjerne tolv timer på kontoret, så gikk man å fant på noe likevel etterpå. Det er jo en stereotypisk oppfatning av USA, men sånn er det.

Etter hvert opplevde Lohndal skyggesidene i markedsliberalismens hjemland. I tilleg til fet mat og hjemlengsel, snakker han om en knugende usikkerhet.

– Jeg jogget mye i Washington DC. Det er jo risikosport i seg selv. Det var jo titt og ofte at jeg nesten fløy over panseret. Da lurte jeg på hva som kunne ha skjedd hvis jeg ble skadet. Sånne tanker fikk jeg av og til, sier han, og forteller videre:

– Jeg hadde aldri blitt så redd i Norge, fordi man vet man blir behandlet. Du ser at helsevesenet er helt håpløst i USA. Jeg var oppriktig bekymret for å bli syk, fordi jeg aldri skjønte systemet.

TILBAKE TIL NORGE.

Lohndal har kritisert norske utdanningsinstitusjoner. Likevel kom han tilbake til Norge.

– Men den store motivasjonen var jo at fagmiljøet her er veldig bra. Jeg føler universitet har vært utrolig flinke til å følge opp. Dette er ikke et universitet der man ikke blir sett. Universitetsledelsen har virkelig gjort det de kan for å støtte opp om meg. Det skaper forventninger, og det synes jeg er veldig fint. Da får man noen krav å strekke seg etter.

– Opplever du at en humaniorautdannelse ved Dragvoll hevder seg internasjonalt?

– Ja, absolutt. Jeg føler den faglige tyngden er så solid den kan bli. Det synes jeg er veldig flott siden vi er på et universitet som hovedsakelig er anerkjent for å være naturfaglig. Da er det enda bedre når humaniora og samfunnsvitenskapelige folk kan skape blest.

Lohndal etterlyser et nærere samarbeid mellom Dragvoll og Gløshaugen.

– Jeg hadde ønsket studentene kunne ha en tettere identitet. Nå sier jo mange at de gikk på gamle NTH, sier Lohndal, skuffet over at humaniora løftes for lite fram.

Han utdyper:

– I 1996 burde det ha blitt bygget ett universitet. Jeg tror det hadde blitt helt annerledes, og den identitetsstriden hadde ikke vært den samme. I Oslo var det aldri en slik stereotyp konflikt mellom fagtradisjonene slik jeg oppfattet det. Her opplever jeg det som et skille, enten er man på Gløs eller Dragvoll, men aldri på NTNU.

LYSTBETONT UNDERVISNING.

Lohndal holder et introduksjonskurs i engelsk språkvitenskap og har i løpet av intervjuet blitt bekymret for at han noen ganger kan bli oppfattet som litt snål.

– Jeg tror nok at studentene tror at jeg er særere eller morsommere enn jeg egentlig er, fordi jeg spiller veldig på det. Å undervise er for meg som å stå på en scene, da bruker man de virkemidlene som er nødvendige. For å få studentene til å le, må man lage mange vitser og virke overinteressert på egen bekostning, sier han.

Han utdyper gledene ved å forelese når to hundre studenter dukker opp.

– Det å ha et stort auditorium og å forklare, er noe av det jeg synes er artigst. Man må jobbe for å gjøre undervisningene morsomme. Da er det utrolig bra å få tilbakemelding. Stort sett etter hver forelesning i dette semesteret har de klappet. Det gir en liten bekreftelse på at jeg gjør noe skikkelig. Det betyr at de forventer noe av høy kvalitet.

«Vi lever i en polstret boble, hvor vi har alt for mye av alt.»

Han forteller videre om å jobbe med doktorgradsstudentene i kraft av å være leder for doktorgradsprogrammet for språkvitenskap.

– Studentene er utrolig flinke og ambisiøse, og så får man anledning til å forme dem litt. Jeg er jo yngre enn noen av dem. Det er jo noe som forfølger meg, men det vil jo slutte en gang, så jeg må nyte det mens det pågår, sier han og smiler barnslig.

PERFEKSJONISTEN.

Bak Lohndals arbeid ligger en enorm arbeidsinnsats, både dag og natt, med de tingene han liker.

– Jeg kunne på et tidspunkt tysk godt, men jeg er så redd for å gjøre kasusfeil at jeg ender opp med å snakke engelsk. Det er jo utrolig tullete at en språkmann skal være redd de tingene, men det er nå sånn jeg er.

– Så det er vanskelig å le av egne språkfeil?

– Nei, eh... jo. Jeg vil alt skal være rett. Det er perfeksjonismen som ligger bak der.

– Ligger det i hele arbeidet ditt?

– Jeg hater å gjøre feil. Men samtidig, vi er jo alle mennesker, så det vil skje. Jeg har ikke samme standarden på andre som jeg har for meg selv, og det gjør jeg ikke for å være arrogant. Det er litt som pappa sa da jeg skulle kjøre bil: «gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør». Fordi jeg prøvde å gjøre som han gjorde, og da fikk jeg mye kjeft. Jeg blir irritert hver gang jeg gjør feil, men det skjer hver dag likevel.

– Hva skjer da?

– Man går jo videre. Jeg prøver å le av det og rette opp på det der og da. Da ser studentene at vi ikke er helt umenneskelige vi heller. Jeg synes likevel det er irriterende hver gang det skjer. Men det skjer ikke noe mer enn det altså. Men på en god måte, man må jo ha noe å være irritert på også.

MENING OG STRUKTUR.

En revidert versjon av Lohndals doktogradsavhandling utgis i disse dager av Oxford University Press, det største akademiske forlaget i verden.

– Setningene betyr noe. Kari slo Per. Per slo Kari. Mitt forsøk var å kombinere formalistisk teori opp mot at setninger har en betydning. Forslaget var nytt, men ikke noe annet enn å kombinere to retninger som ikke hadde snakket sammen, sier han og utdyper:

– De to forskningstradisjonene er vidt forskjellige. Jeg prøvde å bringe dem sammen.

Lohndal gikk så drastisk til verks at han kuttet ut verbet i sin analyse av språk. Den tidligere så elskede ordklassen har ifølge ham mindre betydning enn tidligere antatt.

– Hva skjer når man fjerner verbet?

– Man fjerner det ikke. Det får et nytt utseende, nye klær på et vis. Det er ikke som keiserens nye klær, fordi verbet har veldig mye å bety. Det er her det blir vanskelig å forstå, sier han brydd fordi han er redd for å gjøre ting for vanskelig.

Han lar det heller ligge, for å ikke gjøre noen forlegne. Mot slutten av samtalen runger latinske mannskorstrofer gjennom steinbygget. Kanskje har det noe for seg å kalle ham lingvistikkens Mozart, et tilnavn han har fått, der han sitter og forteller om språkets mystiske vesen og gledene ved å undervise.