Stamgjesten

I 1963 blir verdens første kvinne skutt opp i verdensrommet. Samme år blir den amerikanske presidenten John F. Kennedy skutt ned i Dallas. Martin Luther King jr. snakker om drømmene sine foran hundretusenvis av tilhørere på Lincoln Memorial og Coca-cola lanserer sitt første sukkerfrie produkt. Men langt fra begivenhetenes sentrum, i et rødt sirkusbygg i en midt-norsk by, gjaller det i en gammel revyvise. 1963 er nemlig året da den ferske ingeniørstudenten Truls Gjestland består stjerneprøven og får bli medlem i Studentersamfundets Interne Teater (SIT).

MEDLEM EN MANNSALDER

– Jeg har jo vært med på jævlig mye rart da, humrer den gråhårede mannen som sitter ovenfor meg i et formiddagsstengt Edgar.

Det er han som har låst oss inn. I lomma har han et stort nøkkelknippe som kan åpne dører til alle slags hemmelige rom.

Han tenker. Øynene blir smale streker. Jeg har bedt ham om en oversikt over hva han har bedrevet på Huset, men forstår at det 67 år gamle kraniet skjuler et mylder som vanskelig kan gjengis på papir.

– Jeg var samfundetleder da, kommer det plutselig fra Truls, og det virker som han har truffet på en gullåre i minnebanken, for nå kommer dataene på løpende bånd.

Han har vært Finansstyreformann, medlem i rådet, journalist i Under Dusken, og en av grunnleggerne av Samfundets plateselskap.

– Men alle disse tingene var jeg bare innom altså. Det er jo SIT som er gjengen min, sier han bestemt.

Med et snev av barnlig stolthet.

– Nå er jeg mest aktiv i supperevyer og nedtegnelsen av SITs historie.

Jeg nikker og noterer, men det er en ting jeg ikke helt forstår meg på. Hvorfor er han fortsatt her?

FLASKET OPP PÅ «SMØREKOPP»

Før i tiden, på Herøya ved Porsgrunn, lå en av Norsk Hydros største fabrikker. Her løp lille Truls i beina på ingeniørpappaen sin mens den trønderske moren hans prøvde å oppdra ham.

– Jeg vokste jo nærmest opp på den derre fabrikken, så jeg har vel sjelden overveid å bli noe annet enn ingeniør, slår Truls fast.

Og dermed var veien til Trondheim, NTH og ikke minst Samfundet spikra allerede før lille Truls ble skolemoden.

– På den tida var det sangbøker av Margrethe Munthe med blant annet «Nei, nei gutt, dette må bli slutt» , men jeg kunne jo like mange sanger fra viseboka Smørekoppen for NTH. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg sang om, men jeg kunne dem lenge før jeg begynte på skolen.

Truls ler. Og når han ler er det en boblende latter som starter langt nede i magen og som gjør det vanskelig ikke å le selv.

ÆREDE FRØKNER OG OMSVERMEDE MENN

– Hvordan var egentlig livet som student på 60-tallet?

Mannen foran meg er en levende historiebok og kan snakke i evigheter om sitt forhold til Huset. Han er for øvrig ikke så veldig flink til å sette punktum, så ordene flagrer vilt og blir flettet sammen til digresjoner som atter fører inn på nye historier. Men jeg følger med så godt jeg kan.

– Du vet, bare mellom fem og ti prosent av studentene ved NTH var jenter. Så hva gjorde vi da?

Truls slår ut med armene, jeg nikker forventningsfullt, og han fortsetter.

– Praktisk talt alle studenter som gikk på NTH var medlem av Samfundet. Selv om bare medlemmer hadde adgang ble det stappfullt. På lørdag gikk alle på Samfundet, for det skjedde ikke noe annet. Det var ikke noen danserestauranter eller kafeer for studenter nede i byen.

Truls vifter med armen mot døra, nedover i den retningen hvor byen ligger.

Jeg venter fortsatt på svaret om hva de gjorde med jentemangelen, og er redd spørsmålet har gått tapt i digresjonsjungelen, før det plutselig dukker opp igjen.

– Men jentene ved sykepleierskolen fikk permanent invitasjon til klubbaften. Da satt klubbstyret og delte ut sånne flotte invitasjoner i A6-format der det sto «ærede frøken, vi tar oss den frihet» og så videre. Klubbstyret ble jo veldig omsvermet da, for uten en sånn en så kom du pinadø ikke inn altså.

Han legger ekstra trykk på pinadø. Det får ham til å virke streng, men øynene er fortsatt vennlige, og latteren er sjelden langt unna.

KYSSING I KULISSENE

Selv prøvde ikke Truls seg på sykepleierne. Han fant kjærligheten med en skuespillerfrøken i sin egen gjeng, under et teaterstykke han selv var inspisient for.

– Jeg husker at jeg stilte på øving en lørdag, og så fikk jeg kommentarer og rare blikk fra han «proffen» vi hadde. Da hadde nemlig Marthe satt en sånn svær kyssetrut bak her.

Han peker på nakken og humrer.

– Og du vet, sånne studenter vasker seg ikke med klut hver morra. Du ser deg ikke selv i speilet når du er student. Så jeg visste ikke at jeg hadde den der, sier han og smiler lurt.

SKANDALER PÅ LØPENDE BÅND

Den største skandalen Truls kan huske var en forestilling som ble framført da det nyforlovede kronprinsparet Harald og Sonja kom på besøk i 1967.

– Jeg er sikker på at det er den verste forestillingen SIT har laget. Det var noe uforståelige greier, og ingen skjønte noen ting. Det var jo kjedelig, vet du, og etter fem minutter begynte folk å pipe. Også skulle skuespillerne bevege seg ut i salen og gjøre ting blant publikum, men da hadde publikum blitt så aggressive at det brøt ut slåsskamper. Skuespillerne ble tatt kvelertak på og folk surra sånne mikrofonledninger rundt halsen på dem. Så det, ja, det ble en livlig affære, det der.

Truls er på gli nå. Det skal godt gjøres å lure inn avbrytelser og spørsmål i den ivrige talestrømmen. Med detaljrik presisjon forteller han om 17. mai i 1968 der Odd Børretzen nesten fikk en sykkel i hodet under festtalen sin, på grunn av fulle Regi-folk.

– Jeg hadde en lang og hyggelig samtale med Odd Børretzen nå på lørdag, og han sa han hadde dratt den historien der noen ganger.

Andre som lagde skandale var arkitekstudentene, som kledde seg nakne og malte hverandre på scenen, mens en av de store suksessene var konserten med den samfunnskritiske sangeren Tom Lehrer, hvor Storsalen var så full at man ikke kunne se veggene.

– Vi hadde ikke «sånne derre» brannrestriksjoner den gang. Vi hadde en sånn evakueringsinstruks oppe på FK, hvor de skulle gi beskjed hvis det skjedde noe. Og var det en stor dag, så stod det bare: «Gud hjelpe oss». Det var helt vilt. Så det er godt det har endret seg i dag, slår Truls fast.

FORBASKA FORMELLE

– Var dere gærnere før?

Mannen må tenke seg om.

– Jeg tror det. Ikke sånn destruktivt gærne, men når noen fikk et innfall så gjorde man det. Jeg synes at studentene nå har blitt så forbaska formelle. De har sånne møter og så har de vedtak og så fører de protokoll. Og så snakker de om referat fra forrige møte og sånn.

Stemmen hans går opp i fistel når han nevner ordet møte, vedtak og protokoll. Han snakker fortere nå, og høyere.

– De må jo ikke ta livet av spontaniteten! Vi bare gjorde ting vi. Trengte ikke å vedta noe for det.

Det er nesten så jeg tror han blir sint.

– Jeg hører at studenter sier:« Nei, jeg har ikke tid.»

Truls gjør til stemmen sin når han sier dette.

– Hør nå her, sier jeg. Nå må du regne litt. Det er firogtjue timer i døgnet. Syv dager i uka. Og du sover omtrent femti av de timene, og så kan du begynne å regne ut hvor mange timer du har til disposisjon.

Mannen tar en elegant kunstpause før han legger fram svaret med brask og bram.

– Du har så mange timer, atte!

Den kraftige utbasuneringen etterlater seg en liten stillhet. Munnen til Truls forvandler seg snart til et smil.

– Har du noen gang vært på taket?

– Om jeg har vært på taket?

Han gjentar spørsmålet med så overdreven innlevelse at jeg føler meg dum som spurte. Selvfølgelig har han vært på taket.

– Ja, erru spenna gæern. Jeg har vært så mange ganger på det taket, atte.

Den boblende latteren fra langt nedi brystkassa brøyter seg fram på ny, før han igjen blir tankefull.

– Men jeg har vel aldri falt ned eller ødelagt meg på Samfundet. Og jeg har alltid kommet meg hjem, hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å overnatte, legger han til.

SA DU SLUTTE?

En ting er liksom litt uoppklart. Truls har fortalt at han avsluttet ingeniørutdannelsen sin ved NTH for en evighet siden, og at han har hatt fast jobb i Sintef siden 1967. Samfundet er jo egentlig en organisasjon for studenter… Jeg spør forsiktig.

– Hvorfor slutta du ikke i 1967?

– Nei. De fleste som slutter gjør jo det fordi de drar fra Trondheim. Og den perioden når du studerer er jo en veldig spesiell epoke i livet. Det er da man finner den man skal dele livet med og lærer seg selv å kjenne. Når alt dette foregår inne her – han peker rundt i rommet – Så blir jo Samfundet en veldig stor del av det livet du hadde, sier han ettertenksomt.

– Føler du deg fortsatt ung?

– Jeg har vel aldri reflektert over hvor gammel jeg er, men på forrige samfundsmøte møtte jeg en som skulle hilse meg fra morfaren sin. Da begynte jeg å lure litt.

De ellers så lystige øynene har fått et litt alvorlig drag.

– Jeg har jo hatt det skikkelig gøy, og det er derfor jeg ikke har gitt meg. Men som jeg sier: Den dagen folk begynner å si bak ryggen min at «nå må han se til å komme seg unna snart», da får jeg vel gi meg, da.

Mannen kikker på meg med et skøyeraktig smil.

– Men jeg har ikke opplevd det ennå.