Nok en gang smalt det under UKErevyen

UKErevyen lyktes med å holde en rød tråd gjennom hele forestillingen, der gjengangeren var at ingenting stemte helt som det skulle. Det var alltid en eller annen form for sprekk (med æ) som klarte å sette en stopper for planen. Det er mange ting å tenke på både før, under og etter UKA i 2023. En av hovedgrunnene til dette er nybygg, et prosjekt publikum stadig blir minnet på underveis av en mann i gul refleksjakke. 

Innledningsvis startet det litt sakte. Ikke nødvendigvis sakte, men hele første akt bar på en følelse av at revyen hadde et større potensial enn det som ble uttrykt. Likevel var sketsjene godt gjennomført og de tjente sine formål. Forhåpningene om at det skulle ta seg opp i andre akt ble heldigvis innfridd. Her ble alle virkemidler tatt i bruk. En kanon, Rita Ottervik og masse truser. 

Andre akt ga et mer helhetlig bilde med tanke på hvordan revyen var bygget opp, noe som også gjorde revyen til en komplett affære. I første akt startet man med en god del sketsjer før man satset mer på større musikalske innslag i andre. Her fikk også bandet i større grad skinne, som seg hør og bør. Det var som om første akt var en slags oppvarming for det som skulle skje i andre akt. 

SPRÆKK! lyktes også med sine mange overraskelsesmomenter, som gjorde den uforutsigbar og spennende gjennom hele forestillingen. Equinor sin involvering i UKA har vært et hett tema i forkant av festivalen. Dette ble spesielt belyst gjennom to sketsjer, der man brukte noen som ikke studerer for å gi mer kraft til budskapet, både i humoristisk og aktivistisk forstand. 

Ellers var skuespillerne enorme på slapstick. De klarte å gjøre morsomme poenger ut av omtrent ingenting. Utrolig god visuell humor, hvis det i det hele tatt er et konsept. Med revyen fulgte også et utrolig fint teaterprogram der man fikk muligheten til å bli bedre kjent med skuespillerne, revyens historie som er så stor og alle ildsjelene som bak kulissene har bidratt til å gjøre denne revyen til det den er. 

Jeg hadde tenkt å ta notater underveis, men fant ut at jeg bare hadde med en halv penn, noe som gjorde det utfordrende. Da jeg omsider fant den andre halvdelen, ble det allikevel ikke så mange notater. Det synes jeg er bra. Det er litt som å måle en opplevelse ut ifra hvor mange bilder man tar. Jeg opplever at jeg ser varmere tilbake på de kveldene der jeg ikke tar noen bilder enn de hvor kamerarullen er stappfull. Det er sånn det føltes med denne forestillingen også. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å notere fordi jeg var så fanget av det som foregikk på scenen.