SISTE: Lærere har blitt morsomme

Det er torsdag kveld, og gjett hvor vi befinner oss. Det starter på V og slutter med erkstedhallen. Denne kvelden skulle læring byttes ut med humor, og om det ble! Med hele 39 sketsjer, som er helt sinnssykt mange selv for en revy å være, var undertegnede usikre på hva som lå i vente. 

Revyen til lærerstudentene gikk under navnet Litt i overkant, og inviterte publikum med på en rufsete, men veldig morsom reise der man fikk innblikk i tilværelsen som lærer og student.

Det var kun to (av ti totalt) mannlige skuespillere, og dét er vel også å regne som typisk for dette studiet. Ikke frekt ment, men sånn helt seriøst, det er jo det. Dette svekket heller ikke revyen, snarere tvert imot. De kvinnelige skuespillerne var svært gode på å spille menn, og de mannlige skuespillerne strålte i rollen som «minoritet». Et helt nummer ble viet til å vise den åpenbare fordelen med å være mannlig lærerstudent blant alle kvinnene. Dette likte vi.

LES MER: Surrealistisk med stor S

SALT-revyen var aller best i de lærer-relaterte numrene sine. Uavhengig av hva slags studie man går på, har alle som studerer hatt en relasjon til lærere i løpet av livet sitt. Dette utnyttet denne revyen til sin beste fordel. 

Sketsjen «seksualundervisning» var en god fremstilling av hvor kleint det kan være for en lærer å snakke om sex med elevene sine og motsatt, samtidig som de rundet av på en helt absurd og humoristisk måte.

Forventningene man kanskje hadde på forhånd om at dette skulle være revy som våget seg over kanten, ble ikke innfridd. Dersom dette var i overkant, må kanten det snakkes om ha vært av typen basseng, fordi per revystandard, var ikke dette en særlig drøy revy. Dét er kanskje like greit siden skuespillerne og brorparten av publikum tross alt kommer til å jobbe med barn i fremtiden.

SALT-revyen viste også at en revy ikke trenger å være drøy for å være bra. Selv om revyen ikke var helt tro til navnet, var det flere gjengangere i løpet av forestillingens gang. En billettkontrollør, noen dragvolljegere (altså noen på jakt etter dragvollinger) og det ubesluttsomme paret som ikke klarte å navngi barnet sitt, var noen av karakterene som deltok i flere sketsjer.

Den musiske utføringen var også på øverste hylle. Stadig vekk byttet bandmedlemmene plasser og instrumenter. Alt fra gitar, til orgel, til trekkspill ble tatt i bruk. Dét gjorde musikerne, som egentlig var satt på sidelinjen, til et blikkfang i seg selv. 

 LES MER: En studentmusikal en hver burde ha sett

Likevel var nok det mest unike med dette bandet, at de i stor grad tok i bruk synging som et aktivt virkemiddel. Det kunne enten være viser som varte i ti sekunder, flerstemte sanger som ga gåsehud, eller den storslagne «I’m just Ken»-inspirerte låten «Vi er band». Sangen var ett av flere bevis på at de er mer enn «bandnough».

I tillegg til harmoniske toner, ble publikum velsignet med fabelaktig koreografi gjennom hele forestillingen, noe man kan unne seg når man har et helt lag med flinke dansere. Dét i seg selv er et godt eksempel på hvor gjennomført denne revyen var. 

Etter forestillingen kom alle medvirkende i revyen opp på scenen, det var en fin hyllest til både de synlige og «usynlige» som var med på å gjøre denne revyen veldig bra. Verdens lengste tale ble også holdt, og som seg hør og bør, fikk alle som fortjente det en klapp på skulderen. For tissetrengthetens skyld kunne likevel denne talen vært litt kortere. 

Hvis det ikke har blitt presisert godt nok fra før, eller i den dritlange talen, var dette en i overkant bra revy. Humor i skolen er viktig, og dette lover godt for fremtidige skolebarn!

 LES MER:  Om dette er ukultur bør det for all del bevares