Surrealistisk med stor S

Ned trappene til Trykkeriet scene med «Close To Me» av The Cure ruvende fra høyttalerne kommer vi slentrende. Det er ingen tvil, dette blir en surrealistisk opplevelse. Navnet på revyen vi har kommet for å anmelde, Surrealis, er med på å forsterke denne forventningen. Samt at vi, to hettegenserbærende humanist-studenter, har kommet for å se realfagsrevyen på en galla-kveld. Hvilke forutsetninger har vi egentlig til å forstå noe av dette?

Revyen åpner med å introdusere oss for en gjengående karakter, nemlig Losen, som på sin måte skal veilede oss gjennom det surreale. Ikke at han veileder på noen god måte, denne karen er jo gal! Kanskje blir man slik etter å ha fått X antall kongler kastet etter seg? Uansett, hvordan Losen skaper kontakt mellom scenen og publikum, er et punkt hvor revyen virkelig skinner. 

Denne utenfra-og-inn-følelsen forsterkes ytterligere ved at vi til enhver tid har innsyn i hva som foregår bak kulissene, som heller er mer ved siden av i dette lokalet. Det er ingen tvil om at det vi ser på er et skuespill og ikke virkelighet, veldig surrealistisk! 

Med dette innsynet til backstage får vi også en følelse av hva som ligger bak det vi ser på. Hvordan skuespillerne hypet seg selv opp til neste sketsj og ikke minst mottakelsen de får av sine medskuespillere etter en sketsj er ferdig, er en fryd å være vitne til. 

Revyen tar med publikum på en rekke forskjellige eventyr som på harmonisk vis havner under den samme surrealistiske paraplyen. Et eksempel på et slikt eventyr er studenten som velger å ta praten med de som står på stand. Dette er en situasjon som alle studenter kan relatere til og et kjent dilemma. 

LES OGSÅ: En studentmusikal en hver burde sett

Sketsjen er et eksempel av det mer drastiske slaget hvor praten ender opp med å drive studenten til galskap. Galskapen gikk også utover undertegnede som ble ristet og skreket på av studenten i håp om hjelp. Det var en intens opplevelse, som resulterte i sjokk, men det er ikke til å legge skjul på at hendelsen stod tro til navnet Surrealis. 

Revyen var også veldig god på å skape flytende overganger mellom sketsjene. Sketsjer som varierte i lengde. Noen var usedvanlig lange, noe som opplevdes som mest godt, men også litt vondt. Fordi på den ene siden var lengden med på å definere særpreget som ligger til grunn for revyen, på den andre siden er konsekvensen at man noen ganger endte opp med å vente på at sketsjen skulle ta slutt, og det er litt synd når det blir sånn. Videre begrenset dette bandet sine muligheter til å vise hva de var gode for, i forhold til det bakenforliggende potensialet som syntes, eller hørtes, å ligge til grunn. 

Men, de ekstremt lange sketsjene gagnet de kortere. En av de største farene ved å begi seg ut på det surrealistiske er at revyen kan bli en noe overveldende opplevelse. Med de korte sketsjene beholdt de absurde momenter, samtidig som sketsjene i seg selv var en forfriskende motvekt til resten av revyen. 

En annen konsekvens av å ta den surrealistiske ruten er at man risikerer å avslutte med en del ubesvarte spørsmål, og her må det virkelig presiseres at Realfagsrevyen svarte på alt man måtte lure på i relasjon til enkelte sketsjer og den helhetlige revyen. 

Surrealis var en reise av det mer absurde slaget og sånn sett traff de ekstremt godt på tema. Med flytende overganger mellom sketsjer, føltes det tidvis som at hele revyen var én gjennomgående sketsj, og det opplevdes aller mest som en positiv ting. Revyen var lagt opp på en helt unik måte, som gjorde det hele til en søt og rar revy som ble utspilt på spektakulært vis. Takk for det.

LES OGSÅ: Helt på det gylne gjennomsnittet