Hvem har ansvaret for min undervisnig?

Vi ser på NTNU som et prestisjetungt universitet. Et sted hvor studenter får god utdannelse, og hvor vi trives godt med mange bra folk. Likevel er utdanningsinstitusjonen NTNU også et system folk kan bli oppgitt av, og når vi nå klager er det basert på våre egne observasjoner og med et oppriktig ønske om at systemet skal bli bedre for våre etterkommere. Selv med en god utdannelse som sluttprodukt, står vi alt for ofte i situasjoner med frustrerende dårlig faglig kvalitet. «Vi» i forrige setning betyr ikke alle studenter i alle emner, men inntrykket vårt er at det gjelder mange.

Hvor er vi? Studenter har svært liten tillit til at ting endrer seg ved NTNU. Vi finner et eksempel på dette ved å se på den største kontaktflaten NTNU har mot studentene, nemlig emnene. Her er det referansegruppene som utgjør verktøyet for at kvaliteten skal være god. Referansegruppene er ikke i seg selv dårlige, men de fungerer bare godt dersom foreleseren allerede er innstilt på å lytte og gjøre endringer.

Utdanningskvalitet er blant NTNUs fremste prioriteringer, men implementeringen av kvalitetssystemet svikter. Studentenes første møte med systemet er gjentatt masing fra foreleser, før en student tar en for laget og rekker opp hånda. Derfra ser det ut til å være denne helt nye førsteklassingen som har ansvaret for kvaliteten i emnet.

Selv om studentene ikke synes foreleseren gjør en god jobb, så skjer det som regel ganske lite med det ut semesteret. Det er utrolig vanskelig å sitte i et referansegruppemøte og si «Kjære foreleser, det er få som liker måten du foreleser på, så vi vil gjerne ha noen andre ved tavla.» Når studentene likevel sier ifra, blir det utelukkende for å hjelpe neste kull, fordi NTNUs system ikke takler endringer i inneværende semester.

Vi to har forsøkt å engasjere oss. Vi har vært referansegruppemedlemmer, klasse-, program- og fakultetstillitsvalgt, linjeforeningsleder og nå medlemmer i henholdsvis Studenttinget og NTNUs styre. Hva har vi lært på denne ferden? NTNU er stort og tungt, og det er vanskelig å oppnå endring i studenters levetid. Så vanskelig at motivasjonen for å bidra til endring fort glir over i aksept i form av at «sånn er det bare».

Hvor er det vi vil? Vi ønsker at NTNU skal ha undervisning studentene kan være fornøyde med. Kanskje vi til og med kunne fått et rykte for god undervisning? Det hadde vært kult!

Hvordan kommer vi oss dit? Studenttinget jobber nå med å forbedre utdanningskvaliteten, og NTNU-styret skal sikre revidering av kvalitetssystemet. NTNU har også store satsinger på utvikling av studieprogram som Fremtidens Teknologistudier og HUMSAM, og det gjøres mye klokt der. Samtidig er det viktig at vi forholder oss til situasjonen slik den er i dag, og ikke slik den kanskje er i 2030. Det hjelper lite på en students motivasjon at løsningene først kommer om ti år, når så godt som alle dagens studenter vil ha forlatt campus innen 2025.

Kanskje vi må være mer ærlige? Vi må tørre å si at vi ikke er gode nok. Vi må tørre å fortelle dårlige forelesere at de må bli bedre, og vi må tørre å ta tak i dagens utfordringer med et tempo slik at løsningene kommer innen studentens levetid på NTNU. Det hadde vært kult!