Arthur vil at studenter skal være mer spontane
På videregående kjøpte han sykkel for å komme seg til Paris. I dag legger han alle tanker til side når han klatrer i fjell.
Mellom studenter og feilparkerte sparkesykler navigerer Arthur Serville Torvund seg frem til de mest perifere bygningene på Gløshaugen ved hjelp av en godt brukt sykkel. Til vanlig studerer han elektronisk systemdesign og innovasjon og bruker helst to hjul for å komme seg fra hus til vors, eller for å dyrke spontanitet i hverdagen.
Alenetur til Paris
Den samme sykkelen som brukes her i Trondheim, ble sommeren etter videregående brukt for å ta 23-åringen fra Tåsen til Paris. Etter å ha vært en typisk «flink gutt» i alle år var det på tide å ta et lite oppgjør med dette; han begynte å utforske en mer spontan side ved seg selv, blant annet ved å sykle alene til Paris.
– På den tiden hadde jeg et stort behov for å bli mer spontan og da virket alenetur på sykkel som det mest naturlige å gjøre, til tross for et billig telt og sovepose fra XXL.
For en sosial sjel var 17 dager på sykkelsetet lenge, men det har likevel formet Arthur på en positiv måte.
– Jeg lærte å bli mer spontan og eventyrlysten, noe jeg savner i studentmiljøet i Trondheim. Det er på tide at man tør å ta seg litt fri, og å gi slipp på fomo-en som verserer i hele studentmiljøet.
Fomo er på ingen måte et fremmedord i studentmiljøet, og ifølge en rapport fra Folkehelseinstituttet har det også vist seg at studenter med høy grad av fomo drikker langt mer alkohol enn de som er mer komfortable med å gå glipp av ting gjør. Dette henger sammen med alle vervene trondheimsstudenter har, om en skal tro Arthur.
– Verv er kjempegøy, men likevel litt problematisk i form av at man lett kan kjenne på en ansvarsfølelse og en frykt for å gå glipp av ting. Man vil være med på alt, og plutselig har man drukket fire ganger på én uke.
LES OGSÅ: Pirum viser fram idyllisk plateslipp.
Verv til glede og besvær
Arthur har selv hatt flere store verv. Nå er han leder av Tindegruppa i NTNUI, en gruppe for klatring og bestigning av krevende fjell. At man kan føle på et stort ansvar for vervet, er noe han er godt kjent med, likefullt den utbredte fomo-følelsen.
– Jeg kjenner naturligvis på det samme som mange andre her i byen, men har nok blitt bedre til å legge slike følelser til side. Jeg tror det har hjulpet å dra ut på lengre turer der jeg har fått tid til å tenke for meg selv, såkalte «type to-turer» eller mindre ekspedisjoner.
Type to-turer er et begrep han selv har funnet på, og som benyttes om krevende turer som gir rom til å reflektere.
– En type to-tur er en typisk hattur, der man er lenge ute og turen ofte er krevende. Mange av timene består av en mental kamp for å nå målet. Det viktigste er bare å få tid til å tenke og å bli skikkelig sliten. Og når man kommer i mål, blir man gjerne veldig glad.
På spørsmål om hvordan man skal få tid til eventyrlige krumspring i en hektisk studiehverdag, foreslår han å innføre høstferie ved alle studier.
– Dette hadde løst mye og jeg tror alle trondheimsstudenter hadde hatt godt av det. Det er helt utrolig hvordan høstferien forsvinner ut av livet så fort man er ferdig med videregående.
Klatring som meditasjon
Selv om høstferie fremstår som en utopi for de fleste, får Arthur likevel tid til å klatre en hel del, både inne og ute.
– Jeg trives veldig godt med å klatre og bruker det som meditasjon og som en pause fra maset i studiehverdagen. Når jeg henger i veggen, får jeg tid til å bli skikkelig fokusert og kan legge alle andre tanker til side.
For å forklare hvordan klatring kan fungere som meditasjon, trekker han fram behovet for et sterkt fokus, og at man ikke har tid til andre tankesprang.
– Når man klatrer, handler alt om det neste steget: hvor du skal sette armer og ben for å komme deg til toppen. Da har man ikke kapasitet til å tenke på noe annet, særlig ikke hvis underlaget er noe annet enn en myk tjukkas.
Og underlaget er slett ikke alltid en myk tjukkas. Det blir mye klatring i fjellveggene rundt i Trondheim, blant annet på Hell i Stjørdal eller på Fosenhalvøya. Da blir klatring langt mer meditativt om en skal tro Arthur, og en må stole helt og holdent på dem man klatrer med.
– Ofte klatrer vi med kiler vi setter inn i veggen, altså sikring som ikke er støpt fast. Da må du på alle måter legge livet ditt i noen andres hender. Det er en spennende følelse!
Arthur skal snart sykle til et lite og bortgjemt siderom på Sit Gløshaugen, der han ikke overraskende skal bruke den kommende ettermiddagen på klatring. Der er det god plass til meditativ utfoldelse i buldreveggene, og med egen kaffetrakter ligger alt til rette for en god fredagskveld og eksponeringsterapi mot fomo.
