Turgruppe med lav terskel

Bergstudentenes turgruppe Turbiditten møter meg på Bekken parkering en søndag formiddag. Regndråpene legger seg på brillene, selv om Meteorologisk institutt har spådd noe oppholdsvær. Turen starter i Estenstadmarka og målet ligger et sted mellom busker og trær oppe i Liaåsen.

Mens vi går oss varme i trøya, kommer jeg i prat med Filip Reierth. Han forteller meg om den relativt nyetablerte turgruppa, som akkurat har fylt ett år. Reierth sitter sjøl i styret og har sammen med Vetle Almås organisert denne søndagsturen til glede for en hel gjeng turglade studenter.

– Almås og jeg har ansvar for å organisere turen. Vi har med både ved til fyring og diverse utstyr som vi fordeler på gjengen.

Den berømte melkesyra melder seg brått i lår og legger i det vi klatrer oppover en stadig brattere bakke.

– Det var nok ikke særlig lurt med beinøkt dagen før, kunngjør en sliten deltaker med et smil om munnen.

Å sitte rundt et bål

Turgruppa har til nå opplevd en fri flyt av deltakere som melder seg på de ulike turene som har vært arrangert.

– Deltakerne opplever kanskje en lavere terskel for å bli med når noen andre har planlagt turen. Det er også fint å kunne møtes på en mer edruelig og annen sosial arena enn hva man vanligvis gjør i helgene som student, forklarer Reierth.

Vel fremme tar det ikke mange minutter før bålet er tent av en som virkelig har teken på opptenning.

– Jeg må varme hendene mine på bålet, forteller en kald deltaker mens vi flokker oss sammen rundt ilden.

Praten går i alt fra samfunnsdebatt til studierelaterte hendelser, men aller mest til fjas og fanteri. Det er vanskelig ikke å legge merke til to av deltakerne, som har startet en uoffisiell kappeting, der vinneren kåres ut fra antall gram pølser fortært.

– Vil du ha en marshmallow av meg, spør en snill deltaker.

Natur er en vanesak

Det er ingen fare for å være den såkalte snylteren på turen, da det er en gjestfri gjeng som sitter rundt bålet. Både pølser og lomper flyter fritt mellom hendene på deltakerne og alt tyder på at de hygger seg i hverandres selskap. Det er ikke til å unngå flere tårevåte fjes, men de stammer nok heller fra bålrøyken enn noe annet.

André Jensen Ryland ler og tørker tårene som kommer av bålrøyken mens han forsikrer meg om at det går fint. Han forteller at han blei medlem av turgruppa for bare noen uker sia, men at han blei med så snart han oppdaga gruppa.

Ryland opplyser at foreldrene hans stadig dro ham ut på søndagsturer, og at han derfor alltid har likt å være ute i naturen. Han mener det dreier seg om en vanesak.

– Selv kommer jeg fra Bergen og har vært vant til å dra på fjellturer på søndager, spist en sjokoladebit og bare nytt utsikten på toppen.

Videre forklarer Ryland at det å være med i ei turgruppe er veldig sosialt, da han møter studenter han kjenner, men også studenter han kanskje ikke hadde møtt ellers.

– Det beste er at man kan prate skit, og at det er veldig lav terskel for å ha gode samtaler med folk.

Friluft som sosial arena

Ryland forteller at det å møtes her ute gjør at han er sosial på en annen måte enn for eksempel ute på byen en helg.

– Jeg føler ikke at jeg alltid er helt meg selv på byen, kanskje på grunn av alkohol. Det er noe med det å komme seg ut i frisk luft og røre på kroppen. Det er kanskje en kombinasjon som vi har godt av.

Han mener den beste måten å lære seg å være ute på, dersom man ønsker det, er å begynne i det små.

– Det er bare å ta på seg skoa og gå ut. Det høres kanskje litt for enkelt ut, men friluftsliv skal jo på mange måter være det.

På ei anna side er det ikke slik at alle trives best ute, og Ryland er klar på at det får være greit, det også.

– Man skal helst synes at det er kjekt å være ute.

Sjøl liker Ryland å heller dra på de roligere dagsturene enn de lange og tøffe helgeturene. I turgruppa er alle i ulik form og dette forteller Ryland at han liker godt.

– Du behøver ikke å være en fjellklatrer for å være med på dette.

Med et lite flir forteller han at nøkkelen til å ha en fin tur er å ha på seg gode sko.

– I dag gikk jeg ut uten de beste skoene: Jeg gikk gjennom myrene og blei veldig våt på føttene, så jeg skulle kanskje ha tatt mitt eget råd.

– Et mentalt pusterom

Une Cecilie Oksvold er en påvirker, foredragsholder og selvutnevnt friluftsfersking som fokuserer på tema rundt psykisk helse, naturen som medisin og det å være fersk på tur. Sit inviterte Oksvold til Gløshaugen for å holde et foredrag, hvor hun fortalte om oppveksten sin med mye angst.

– Da jeg satt ved vannet i Bymarka og kikket rundt meg, kjente jeg for første gang i livet at den mørke skyen ikke fulgte etter meg.

Oksvold forteller at naturen blir som et hjem for henne, og at man ikke kan være til stede dersom man lever i fortid, framtid, bekymring og grubling.

– Naturen hjelper meg med nettopp det. Det fungerer som et fristed, et mentalt pusterom. Det hjelper meg å leve i nuet.

Hun tenker at det er naturlig for oss å dra ut i naturen og leve i takt med den. Videre tenker Oksvold at vi ikke er laget til å sitte inne og se på en skjerm. Tvert imot mener hun at det kan være godt for oss å være ute for å få bevegd kroppen.

– Det å gå på tur side om side kan gjøre det lettere å åpne seg til andre.

Grønn resept

Det lyser i øya når Oksvold forteller om sitt forhold til det å være ute på tur. Hun forteller at naturen kommer med sine utfordringer både fysisk og mentalt, men at den tar imot oss alle sammen.

– Noen aktiviteter er mer begrensa på grunn av ferdigheter, derfor trekker jeg fram dette med naturen. Den er en så innmari åpen arena, der alle er velkomne.

Underveis i foredraget forteller Oksvold ei sterk historie om veien ut av angsten. På et tidspunkt var det blitt så mørkt at om det ikke hadde vært for legen som utfordra og anerkjente henne på en ny måte, hadde hun kanskje ikke vært hvor hun er nå.

– Legen foreslo at jeg skulle ta meg en tur ut i marka, sette opp et telt og fyre et bål.

Oksvold ønsker å trekke fram viktigheten av Verdensdagen for psykisk helse, hvor de fokuserer på at vi skal løfte blikket og se hverandre.

– Det at legen så meg og foreslo naturen som medisin, skulle endre livet mitt.

Hun er også åpen for at det ikke nødvendigvis må være naturen som blir medisinen, men at det må være noe man finner en mening i selv.

Turutstyr på lavbudsjett

Friluftsliv har lenge vært populært og det har oppstått et press på å skulle drive med den «rette» typen friluftsliv, med merkeklær og dyrt utstyr. Oksvold forteller derimot at det ikke alltid kommer an på utstyret. Sjøl starta hun ut med å lete i skuffer og skap hos svigerforeldra, slik at hun ikke måtte kjøpe alt hun trengte.

– For dem som ikke har så mye, finnes det mange måter å enten låne utstyr eller kjøpe brukt. Det begeistrer meg, fordi det handler om bærekraft.

Nå som det begynner å bli kaldt ute, ønsker Oksvold imidlertid å trekke fram viktigheten av at utstyret man har, skal hjelpe deg å holde varmen.

– Det er viktig å ha en god sekk, gode sko og klær så man holder varmen. Så det kan fort bli litt dyrt, men du kan i aller høyeste grad få lånt, leid eller kjøpt det du trenger brukt.

Oksvold mener vi befinner oss på ei bølge hvor det har blitt mer kult å kjøpe brukt enn å ha det nyeste og dyreste utstyret.

– Friluftslivet skal ikke tilhøre en elite og det er helt motstridende at de som driver med friluftsliv, skal kjøpe inn så mye nytt utstyr som potensielt skader naturen.

Sjøl har Oksvold en Instagramkonto med en stor følgerskare. Hun er ikke fremmed for å trekke fram at Instagram antagelig har en stor rolle i å skape et utstyrspress innen friluftsliv.

Avslutningsvis spør jeg om Oksvold noen gang har vært bekymret for om hennes Instagram-konto kan være med å bygge opp under et slikt ustyrspress.

– Instagram er en del av jobben min, så det gjelder å ha en balanse. Men dersom jeg skal inngå et samarbeid med noen, er det å formidle bærekraft og turgleda som står i fokus.

Med et varmt smil om munnen forsikrer Oksvold meg om at hun ønsker å være seg sitt ansvar bevisst, og vi takker for stunda.