Dansbart i bergensrapens tegn

Det er vanskelig å komme unna floskler som ”maktdemonstrasjon” i omtalen av tirsdagens konsert i Storsalen, men jeg skal prøve å la være. Gårsdagen stod i bergensrapens tegn, og ble målbåret av to av dens mest aggressive representanter i så måte. Fra Emirs dansbare opptreden til Kamelen avslutter med sin nådeløst fengende «Klubbkamel» har de publikum godt plassert i sin hule hånd.

Les også: Bygderapen lever og leverer med Side Brok og Sirkel Sag.

Første del av dobbeltkonserten åpnes av Emir og tittelkuttet fra debut-soloplata, «Mer av deg». Albumkarakteristisk følger et knippe dansbare låter som med up-beat rytmer og følelsestung lyrikk befester den tidligere Sushi & Kobe-medlemmets egenart som soloartist. Fanskarens kjærlighet til den nå oppløste rap-duoen får dog ikke overraskende utløp på enkeltlåter. Som på et sesam utløses simultane konvulsjoner i kroppene til publikum idet åpningstonene til «Aldri for mye» runger ut i salen. Om du for et øyeblikk hadde fjernet øyne og ører hadde du likevel kunnet føle rytmen i refrenget på publikums uhemmede grooving.

Euforien overgås bare nesten av den ekstatiske «10 ting til»: Et originalt mesterverk som det i hvert fall for anmelderens vedkommende var knyttet grandiose forventninger til. Balkan-elementene i refrengets blåsere og intrikate perkusjon er lite overraskende mindre distinkte enn på studioversjonen. Moshpitsene blir et faktum før låta, lik den antiklimatiske opplevelsen til en femåring som på nyttårsaften sovner før midnatt, er over på et blunk.

Mest euforisk blir stemningen på «Tenker feil», som ved å avløse Arif-samarbeidet «Midnight Rave» med enda sterkere attakker og grovere tekst tar med rave-temaet i et mer dyrisk format.

Les også: To NTNU-studenter representerte Norge i puslespill-VM i Spania.

For et album som er overraskende «mykt» artistens Onge $ushimane-diskografi tatt i betraktning, er kveldens konsert en demonstrasjon av en musiker som kan gjøre begge. Med stadig kraftfull vokal og en figur som rykker i takt med bassen holdes energien på topp hele veien, mens sømløs gjennomføring av intrikate temposkifter båret av tung bass beviser styrken som liveartist.

Kamelen inntar scenen etter Emirs avslutning med «Faller». Ikke til forkleinelse for den allerede publikumshyllede Emir er de taktfaste ropene kanskje enda sterkere nå. Kamelen er tilsynelatende Gud, og publikum trygler etter ham og MNG.

Symbiosen med publikum er umiddelbar, og tydeligst idet gulvet på «Det er digg» gynger i takt med duoen på scenen. Det seriøst talentfulle med denne låta er kanskje hvordan det livsbejaende pakkes inn i et aggressivt uttrykk som tvinger selv den mest stressa sjel til å digge med mooves som får deg til å likne umiskjennelig på crewet i NRK-serien Hit for Hit.

Mellom hardere låter som «Digg Men Ekkel», «Lil Homie» og «Beng Beng Beng», byr «Vil ba vekk» på rim som spyttes i et langt mer tenksomt tempo. Om ikke artistens musikalsk mest interessante er dette en lyrisk sterk låt. Ved å ta tempoet ned fra rekka av suggererende låter gir den en fin dynamikk til kveldens program.

Les også: Tyskerne, i form av Digitalism, intar igjen Samfundet og lager betraktelig bedre stemning nå enn det de gjorde i 1939.

I motsatt ende av skalaen sørger gjentatte versjoner av den svært rave-vennlige «Klubbkamel» for å gi publikum små dråper av dopet de tørster etter. Kamelen er da også bevisst sin gudelige status: Med glimt i øyet tuller han med publikum, før han til stor jubel stagediver fra en høyde på omlag halvannen meter. At dette nettopp ikke er nervepirrende kan kanskje tjene som en stemningsrapport.

Etter drøye halvannen times konsert er det liten tvil om hvem som er lederne i dagens norske rap-game. Dét er kanskje gammelt nytt. Likefullt vitner bidragene fra Emirs solodebut om noe innovativt, som sammen med Kamelens dels hypnotiske rap-prestasjon fungerer som en grei tilstandsrapport fra en musikksjanger som er mer vital, og lover bedre for egen fremtid, enn noensinne.