En magisk pustepause

Med flere Spellemannspriser bak seg, blant annet årets album for Tranquille Emile fra 2018, forventer man ikke annet enn brillians når Emilie Nicolas har konsert. Hun skuffer ikke. Det hun serverer denne fredagskvelden i Storsalen er noe helt magisk. Litt overraskende for en stor del av oss som møtte opp er det en sittende konsert vi får servert. Under de rolige partiene fungerer dette godt da man bare kan lene seg tilbake og nyte den vakre stemmen til Nicolas. Det er derimot noen momenter, som under debutsingelen «Pstereo», der det er vanskelig å sitte i ro. Konserten hadde nok fungert like godt stående slik at man virkelig kunne la kroppen kjenne på det fantastiske lydbildet som presenteres.

Flere konserter denne helga: Sigrid ble kronet til årets UKEdronning i Dødens dal

Konserten åpnes ydmykt ved at Nicolas og det trofaste bandet hennes på fire entrer scenen og setter i gang uten intro med «Higher love». Det er derimot ikke noe ydmykt ved Nicolas så snart hun begynner å synge. Hun eier scenen og hun vet det. Likevel er hun samtidig utrolig jordnær og hun trekker publikum inn i pausene med sjarm og humor, kanskje som hun selv sier med litt for privat snakk av og til. Ellers lever hun seg inn i hver låt, slik vi i publikum også får sjansen til å gjøre. Låter som «Nobody knows», «Future» og «Let me love you» glir vakkert over i hverandre og alt man kan gjøre som tilskuer er å sette seg ned og ta inn dette musikalske mesterverket.

Revycafeen leverer: UKErevyens forkastede sketsjer kommer til sin rett

Nicolas mimrer jevnt utover konserten tilbake til sine dager som student i Trondheim hvor hun startet å lage musikk med bandet sitt som består av Eivind på trommer, Anders på bass, Philip på gitar og Nicolay på alt av synth. Det var til og med nede på Edgar at hun først så Eivind brilliere på trommer, og hvor hun visste at hun «enten måtte lage musikk eller ligge med han», noe hun sier til et lattermildt publikum. På scenen er de alle en sammensveiset gjeng og det er hyggelig å se at de har holdt sammen i alle disse årene. Etter en kort advarsel for de som hater slanger om at det snart dukker opp en slange bak på skjermen på scenen kjører Nicolas på med «Naive» som gir oss en bass vi kjenner langt inn i ryggraden. Etterfulgt av den elektroniske og basstunge «Fail» står disse to låtene litt i kontrast til den mer myke første halvdelen av konserten. Dette skaper variasjon og gjør at de roligere partiene ikke glir over i det repetitive og delvis kjedelige.

Se video: Har du fått med deg Karlson på taket i Cirkus enda?

I siste del av konserten serverer Nicolas de kanskje mest populære låtene sine. «Let you out», «Pstereo» og «Grown up» gjør det virkelig vanskelig å sitte stille på stolen og ikke bryte ut i allsang, iallefall for undertegnede. Etter å ha gitt oss en nydelig versjon av låta «Roots» kun akkompagnert med synth i bakgrunnen, avslutter Nicolas med «Feel fine» før hun takker for seg. Det er nemlig som låta sier “å føle seg bra” hun ønsker vi i publikum skal føle oss resten av kvelden. Det gjør vi definitivt etter den litt over en times lange konserten. Deretter er det bare å bukke til publikum og ta inn den stående applausen som definitivt er velfortjent.