Et elsket adoptivbarn
Sigrid trer inn i Dødens Dal som headlineren over alle headlinerene.
Jeg skal være ærlig med det. Dødens Dal er sjelden stedet man drar for å bli positivt overrasket. Likevel drar jeg dit med den forventningen i kveld når en av Norges største artister, både nasjonalt og internasjonalt, skal gjøre et forsøk på å dra opp UKEstemningen. Det er tett i folkemengden inne i teltet, og stemningen blant publikummet begynner å ta seg opp når klokka nærmer seg konsertstart.
Noen venter lengre enn andre, i hvert fall i tilfelle man fikk med seg de to timene med oppvarming, og med de lange pausene mellom settene på toppen trenger publikummet å slenges inn i mikrobølgeovnen i to minutter. Heldigvis er det akkurat det vi får når bandet etterfulgt av kveldens hovedrolle, Sigrid, entrer scenen med «Sucker Punch». «Trondheim!» ropes på inngangen, og med et jevnaldrende publikum og en intimitet som hører til, føles det nesten som hun er en av studentene. Kanskje et symptom av NTNUs sammenslåing.
Fikk du med deg gårsdagens konsert med Alesso? Om ikke var det kanskje like greit, i følge vår anmelder.
Med en kraftig respons og blackout før neste låt med tilhørende jubel er det klart at Sigrid er hjemme, om ikke i Ålesund, så i hvert fall i hjemlandet. Vi får servert en stemningsovergang med «In Vain» og «Schedules», hvor hele Norges gullgås byr kraftig på seg selv og vokalen er på topp fra første sekund. På «Plot Twist» viser hun erfaringen fra turnering på internasjonale scener, og tilpasser det for det norske publikummet. Nå er hun på hjemmebane, men hun er en av få som klarer å utnytte seg så godt av folkemengden i Dødens Dal.
«Raw» er en uforventet, men komfortabel overgang, og «Sight of You» leveres med både god innlevelse og mottakelse, og Sigrid utleverer seg i tråd med teksten med scenetilværelsen. Overgangen munner ut i hiten «Don’t Kill My Vibe» som treffer akkurat der den skal sitte. Bandet får vist seg fram på «Fake Friends» med et instrumentalt toppunkt, før vi får et akustisk avbrekk med «Level Up».
«Go to War» med sin ektefølte vokalprestasjon, «High Five» og «Business Dinners» skaper en bra flyt i showet, før «Mine Right Now» slår til med god respons og utømmelig energi fra Sigrid. «Dynamite» drar stemningsbølgen ned igjen med Sigrid alene på piano. Den vel mottatte lighter-låten starter som et akustisk oppspill mot slutten, og oppleves som starten på pop-prinsessens kroningsseremoni.
EMIR og Kamelen leverte en maktdemonstrasjon av Bergensrappen i Storsalen.
«Basic» følger på, og jobber seg opp mot låtene med de kraftigste vokalpartiene. «Never Mine» sitt synthparti runger, og når gitaren legger seg over temaet mot slutten treffer vi en majestetisk stemningstopp. Showet rundes av med «Strangers» på allsang, og til slutt «Don’t Feel Like Crying» der Sigrid er i sitt ess.
Sigrid klarer i Trondheim det man ser internasjonale stjerner som Robyn, Mø og Lorde sliter med på gigantiske festivalscener. Skape et ubegrenset engasjement for musikken. Sigrid tiltrer akkurat som jeg tror både publikum og bookerne forventet, som årets UKEdronning.
