Særegenhet og Kvalitet i Storsalen

Storsalen er tom, og fylt med rolig, melodisk stemningsmusikk i det dørene åpner før konsertstart Mandag kveld. I påvente av at kvelden skal starte sitter de oppmøtte spredt i grupper rundt i amfiet, og lyden av avslappet småsnakk fyller Storsalen. Bakgrunnsmusikken bygger sakte men sikkert opp momentum, og i det de siste Zelda-assosiative tonene fra høyttaleranlegget svinner hen, entrer Bendik Giske scenen.

Iført det som ser ut som den nedre delen av en brudekjole og saksofon, begynner Giske rett på konserten som snart skal innprentes i hørselsminnet til samtlige oppmøtte. Musikken kan beskrives som en skumlere versjon av musikken til Colin Stetson, hvor Giskes dronete saksofon trollbinder publikummet fra start til slutt.

Les også: Sigrid trer inn i Dødens Dal som headlineren over alle headlinerene.

Giske demonstrer klart og tydelig at det er fullt mulig for en person å fylle storsalen på egenhånd. Med en teatralsk tilstedeværelse som kommanderer publikums oppmerksomhet, høster han ekstatisk applaus fra publikum imellom hvert framførte stykke. For hver gang han øker intensiteten i musikken ønsker man bare mer av det bevissthetsknusende lydbildet han presenterer, og jo tyngre uttrykket blir jo bedre responderer publikum. Hvor han til rungende applaus, oppmøtet tatt i betraktning, overlater en storfornøyd Storsal til Gundelach.

Gundelach og hans to bandmedlemmer entrer rolig scenen, inntar posisjonene sine, og setter i gang uten mye om og men. Dette ender opp med å kjennetegne resten av konserten, hvor fokuset er på musikken, og Gundelachs interaksjon med publikum er lite tilstedeværende. Dette kler konseptet bra, hvor de tre hvitkledde musikerne på scenen leverer en solid musikalsk opplevelse til Storsalen.

Les også: Det er fullt på lokalet når Steamdome-septetten viser seg i trio-format.

De bruker god tid på å bygge opp til første låt, og i det den første låta materialiserer seg for publikum, utløses det mengder med sårt tiltrengt serotonin etter en litt for lang mandag. Gundelach og bandet fremfører et bra sett, hvor de lar musikken holde fokus snarere enn egen tilstedeværelse. Den noe introverte fremføringen heves av det visuelle showet de har med på turneen, hvor det i stor grad kompenserer for Gundelachs noe tilbaketrukne og stive interaksjon med publikum.

Gundelach viser at han behersker et bredt spekter av sjangerelementer, og klarer å anvende de hensiktsmessig i løpet av kvelden. Musikken på menyen spenner mellom rolige musikklandskap hvor Gundelachs skjøre falsett får utfoldet seg og basstung elektronika som glatt hadde sklidd inn på internasjonale klubb-institusjoner som Fabric og Corsica Studios.

Les også: Til den nette sum av 490kr, tilbyr Alesso den samme opplevelsen Downtown tilbyr til 100.

Vel fornøyd med kveldens konserter er det bare å rusle hjemover og tenke at å være våken til klokken ett på en mandag går fint så lenge det er Gundelach og Giske som er grunnen.