Snu plakaten opp ned!

Da The 1975 spilte i Dødens Dal fikk publikum oppleve noe sjeldent: headlineren ble overgått av oppvarmingen.

Publisert Sist oppdatert

Rockens One Direction, The 1975, inntok torsdag kveld Dødens Dal. Med seg hadde de Trondheimsfavorittene Kakkmaddafakka og Lemaitre. Selv om headlineren var et av de første slippene til UKA var det god plass i teltet denne kvelden. Mye kan også tyde på at det ikke var The 1975 som var høydepunktet for alle.

Kakkmaddafakka var første oppvarmer, og stormet scenen en etter en til «Dovregubbens Hall». Åpningslåta «Touching» setter stemningen blant publikum for resten av showet. Det er tydelig at Kakk har mange fans i rommet, noe de stadig uttrykker takknemlighet for. Det skal ikke mye til for å imponere når det jubles over en lav sko for at noen kan jumpe lutrygget frem og tilbake mens man spiller gitar. I tillegg har de med det kjære flagget sitt som de veiver med.

Etter et par minutter med lavere tempo kommer «Runaway Girl» som et av høydepunktene, før det eksploderer mot slutten med «Forever Alone». De går til slutt motvillig av mens publikum fortsetter å juble. Heldigvis står det nemlig en italiener og selger merch rett utenfor, så publikum trenger ikke gå hjem helt tomhendte.

Fikk du med deg Arif i Storsalen? Det var tydeligvis en ganske heftig fest.

Neste ut er Lemaitre. De åpner hardt med synth og trommer før «We Got U», hvor vokalisten kommer ut på scenen med et vinglass i hånden. Videre veksles det mellom electronica ispedd trompeter og de feteste pop-låter.

Bandet kan se stivt og oppstilt ut, men med artister som flyr inn og ut, samt all showingen til gitarist Markus Neby, skapes en dynamisk scenetilværelse. Det jubles blant annet når Neby spiller en gitarsolo og drar vitser om at denne soloen er til ære for et bilde av en hest.

«Rocket Girl» er en av publikumsfavorittene, før det hele rundes av til megahiten «Closer». Alt i alt: Lemaitre spiller musikk av en ekstremt høy kvalitet, og det er ikke kjedelig ett sekund.

Vært på UKErevyen enda? Den er verdt å få med seg.


Koristene er de mest karismatiske

Så kommer den britiske headliner-kvartetten omsider på scenen. Åpningen virker lovende når de spiller den nyeste låta si, «People». En ordentlig skitten, hard rockelåt, noe som overrasker meg litt. Dessverre går dette gledens øyeblikk raskt over i den kleine high school-rocken bandet faktisk er kjent for. Et par låter ut i konserten mikses trommene relativt høyt, mens vokalen er noe diffus, noe som hjelper på det kleine uttrykket for en liten stund. Man trenger likevel ikke være altfor lenge i tvil om hvem som står i fokus på scenen i kveld. Det er vokalisten Matthew Healy.

Se video: Dette foregår under UKAs ølsmaking i Daglighallen.

«TOOTIMETOOTIMETOOTIME» gir hakeslepp. Ikke på grunn av det musikalske eller bandets opptreden, men fordi to dansere dukker opp på scenen. Det blir med ett enda mer tydelig at The 1975 faktisk er et boyband med instrumenter. Danserne forblir på scenen mer eller mindre hele konserten, og tar noen enkle trinn når de ikke kun står i bakgrunnen og vrikker, bortsett fra mot slutten når «Chocolate» spilles og de fungerer som koristene til Healy.

Innimellom kommer det noen godlåter de fleste later til å kjenne igjen. «It’s Not Living (If It’s Not With You)», «She’s American» og «Love Me» er noen av dem. Sistnevnte står igjen som en av de mest minneverdige og imponerende låtene fra hele kvelden. En funky slager som det er lett å la seg engasjere av. I tillegg er det ellers slappe bandet gira, og gjør en ekstra innsats for å få med publikum. Teltet fikk også høre «Love It If We Made It», hvor det utbrytes «shout out to our friend Greta Thunberg», som også står igjen som et fint øyeblikk fra da The 1975 spilte under UKA.

Les også: Japansk Lyche-meny under UKA lever ikke helt opp til forventningene.

Stabilt kjedelig

Dette er imidlertid godt spredte høydepunkter i en ellers nokså stabilt kjedelig konsert. Det spilles mange ballader og rolige pop-låter, og Healy prøver seg til og med på den akustiske gitaren en liten stund i «I Always Wanna Die (Sometimes)», til manges store fortvilelse og noen fås store hjertesorg.

Bortsett fra at akkurat det var en eksepsjonelt pinlig seanse, er det vanskelig å skille mellom resten av låtene. De er like, og bandet varierer lite. Til og med «Girls», som ellers er å regne som en hit, går litt i glemmeboken fordi bandet ikke behandler det som en hit i uttrykket sitt.

De tre siste låtene får imidlertid opp energinivået noen hakk igjen, og «Chocolate», «Sex» og «The Sound» får varmen opp i teltet helt på tampen. Bandet starter for første gang å engasjere publikum under disse låtene, og alle blir bedt om å hoppe. De alle fleste gjør det, for det var kanskje disse låtene de kom for å høre. Eventuelt trenger de kanskje bare å få igjen kroppsvarmen som forsvant etter at Lemaitre gikk av scenen. Uansett, selv om mange blir til siste låt er det også flere som ser det som mer lønnsomt å slippe køen på vei ut.

Skal du på mange konserter under UKA? Husk å ta vare på hørselen din (Kommentar).

Er du lei av UKA allerede? Her kan du lese om det nye statsbudsjettet.

Powered by Labrador CMS