UKEdebatten: Influencers - Voksent, men lunkent
Ulrikke Falch og Julia Nyland bød opp til en diplomatisk samtale
UKEdebatten: Influensers, kunne knapt sies å være en debatt, men en dialog som svømte seg rolig gjennom pussen i et ganske betent tema. Influenserproblematikken måtte riktignok skygge banen da bompengedebatten kom. Men, UKA glemmer ikke, og har kjørt debatt med samfunnsdebattant og skuespiller Ulrikke Falch og veteranblogger Julia Nyland.
Les også: En reise tilbake til en enklere tid.
Den hånlige tonen til side: UKA gjør det riktig å nekte å gi slipp på tråden. Influenserdebatten er riktignok saturert, og døren er så åpen og nedsparket at det knapt er en dørkarm igjen. Det tar likevel ikke bort fra at det er en viktig debatt og et viktig tema som berører mange i Norge. Det er dessverre åpenbart hvorfor UKA har booket akkurat Falch og Nyland.
Falch selv virker også smertelig klar over gimmicken, og adresserer dette ved å påpeke at duoen har blitt hentet inn for å fylle rollene som to motpoler i influenserdebatten, roller de egentlig ikke spiller. Kanskje ble nettopp disse kvinnene invitert til debatt med et håp om en offentlig bitchfight for å oppnå maksimum underholdningsverdi. Slik ble det altså ikke, for publikum ble servert en rolig dialog om et komplekst og moraltungt tema som det åpenbart ikke lot seg finne en løsning på i løpet av en halvannen time.
Les også: Døds-Dag.
Det hele framstår mer som en rolig telefonsamtale mellom Falch og Nyland satt på høyttaler. De har begge et meningsrepertoar som ofte overlapper og de imøtekommer hverandres uenigheter med respekt og kalde hoder. Dette monotone tempoet blir særlig tydelig når ordstyrer Emma Hesjevik markerer seg som en livligere debattant enn sistnevnte - noe uheldig da man som ordstyrer skal fasilitere og ikke gli inn som debattant.
Men, dette var på ingen måte Hesjeviks feil. Om ikke annet var dette fornøyelig for salen, for de få gangene Nyland og Falch virkelig kunne glimte til med det som lignet på en debatt var under interaksjonen med ordstyrer, og ikke med hverandre.
Les også: Mener regjeringen bløffer studentene.
Ordstyrer til side, hvem markerte seg retorisk best? Ulrikke Falch, uten tvil. Hun gjør seg fortjent til tittelen «samfunnsdebattant» og leverer svært gode og veloverveide formuleringer som får en til å nikke ufrivillig i enighet. Hun holder hodet kaldt og framstår som jordnær og ydmyk, alt i tråd med hennes velstøpte persona. At Nyland ved flere anledninger svarer svært tynt er kanskje ikke nødvendigvis en feil ved hennes karakter, eller mangel på kunnskap, men heller kanskje et symptom på en bransje som har penger som moralsk kodeks.
Nyland har nemlig fått utøve yrket sitt som rosablogger relativt uforstyrret later det til. «Jeg har holdt på i ni år, uten at det har vært noen retningslinjer», proklamerer Nyland. Dette leder videre til selve undertonen og kanskje den overordnede problemstillingen som var toneangivende for debatten: Skal man tilnærme seg influenserproblematikken på et aktørnivå eller strukturnivå?
Meningsmessig overlapper Nyland og Falch til dels, hvor sistnevnte er av den oppfatning at det ikke er enkeltpersonene som må settes i gapestokken, men annonsørene, med andre ord selve bransjen. Nyland er for så vidt enig i at det ikke må viftes med pekefingeren, men hun drives av en markant sterkere nyliberalistisk ånd – man må kunne ta ansvar for eget mediekonsum.
Oppsummeringsvis er det lite annet enn å si at tanken var god – det å ta opp et tema hvor såret aldri vil gro. Men gjennomførelsen? Tja.
