Paint’n’sip og akttegning: Ikke dårlig razz, as

Vår kveld på UKAs akttegning startet dypt nede i Samfundets indre i Bodegaen. Der ble vi introdusert til fire pirrende og praktfulle modeller. Disse menneskene skulle vi bli godt kjent med i løpet av kvelden, eller i hvert fall med kroppene deres.

Vi starter med blyant og et par ord fra kurslederen, som ber oss fange «the line of action». Oppvarmingen var i gang, og vi fikk korte intervaller til å tegne modellene. Småstressa kunstnerspirer skisserte dermed ned ulike positurer i løpet av ett minutt, så to, så fem.

Det var fint å ha en kursleder, men vi savnet litt veiledning og tips generelt. Det var skummelt å bli kastet ut i tegningen når man ikke har gjort så mye av det tidligere, og det virket som om det var en del nybegynnere til stede. Ved et kjapt øyekast kunne vi se likesinnede famle klumsete med blyanten. Den klassiske musikken ble tidvis avbrutt av fnising fra publi(kuk)m, og modellene spurte nysgjerrig hva vi lo av. Om det var egne ferdigheter eller deres edle deler var et spørsmål som ble hengende i lufta.

Til tross for den nakne settingen, ble vi fort varme i trøya. Etter en god pause, og mer innabords (dessverre ikke for oss tørste anmeldere), satte vi oss klare for den store prøven. Med 45 romslige minutter på oss, ble vi som små fugleunger kastet ut av redet. Vi skulle begynne å male. Den muntre stemningen og åpne atmosfæren gjorde jobben lettere.

Vi var redde tre kvarter skulle føles som en evighet, men tiden fløy. Det var her kurset skinte. Alle var mer avslappet, og vi kunne endelig slippe kreativiteten ordentlig løs. Underveis gikk vi rundt og så på de forskjellige kunstverkene som ble skapt, og oppdaget overraskende mye variasjon og kreativitet. Dette gjorde det morsomt å forsøke å tolke de forskjellige maleriene, og vi følte det var like intimt å få et innblikk i andres kunstneriske instinkter som de nakne kroppene maleriene avbildet. Enkelte brukte gledesfulle farger, mens andre skapte dystre og dramatiske motiver. Vi spurte en av deltakerne om overfloden av grønnfargen hun brukte skulle representere en slags sjalusi mellom paret hun malte. At hun bare hadde plukket med seg alt for mye grønnmaling hadde vi aldri gjettet.

LES OGSÅ: Gjennom konserten var det alltid liv i publikum, men Alan Walker var noe rusten på å få de med seg

Selv om forventningen om å forbedre maleferdighetene ikke ble innfridd, ble vi likevel fanget av den gode stemningen og åpenheten rundt alt fra kropp til penselstrøk. Vi ønsket oss generelt sett mer tips og veiledning fra kurslederen, men det var fremdeles en minneverdig opplevelse som ga både deltakerne og anmelderne mersmak.