Jeg har ikke gjort noe galt

KÅSERI: Det har for så vidt ikke kona eller svogeren min heller. Eller mine ansatte. Vi bare hjalp kundene våre med å opprette selskaper. Vi kunne jo ikke vite at de skulle brukes til å unndra skatt.

Publisert Sist oppdatert

Kan jo liksom ikke følge med på alt heller.

Her om dagen hadde jeg sagt til yngstedatteren min at hun fikk lov til å være ute til klokken tre hvis hun lovet å ikke drikke. Da jeg kom hjem fra jobb dagen etterpå og fant en tom Cava-flaske i søppelkassen utenfor ble jeg naturligvis sjokkert, men jeg valgte å stole på henne. Hva skal jeg gjøre, da?

Kan jo ikke fotfølge henne heller.

I dag da jeg kom hjem fra jobb fortalte kona meg at hun hadde funnet en pose med hvitt pulver i bunnen av Tobias sin skolesekk. «Skal vi konfrontere ham», spurte hun meg. Jeg så på henne som om hun var gal.

Hvis alle skulle gått rundt og konfrontert hverandre hele tiden ville man ikke kunnet leve ved siden av hverandre på denne jorden. Rett før kona spurte meg om å konfrontere min egen sønn, hadde jeg møtt på en ukjent mann som kom ut av oppkjørselen til huset vårt. Han så ut som om han ikke kunne være en dag over tretti år, veltrent, og med en av mine skjorter på seg. Jeg kunne ha valgt å spørre kona hvem i helvete det der var, men det er ikke min stil. Det er mye enklere å kjøre blind ærlighet.

Den siste uken har jeg fått masse plagsomme journalister på telefonen, på døren, og i innboksen til alle døgnets tider.

«Visste du virkelig ingenting? Var dette virkelig så smart av deg? Kommer du til å gå av?» Spørsmålene slutter aldri å komme. Dette jævla journalistpakket gjør at jeg ikke får sove om kveldene. Jeg styrer jo ikke basert på følelser. Jeg styrer med jernhånd. Det skulle da bare mangle.

Det er bare det at etter en flaske Cava eller tre på kontoret klokken tolv på formiddagen har følelsene det med å ta overhånd. Det er i de stundene jeg tar meg selv i å skrike i telefonen. «VI KAN IKKE TA ANSVAR FOR KUNDENES RIKTIGE RAPPORTERING AV SKATT!»

«Ansvarsfraskrivelse» er et fint ord. Høres skikkelig tøft ut. Aner ikke hva det betyr, men jeg tror det er noe sinna folk bruker for å være nedsettende mot andre. Det var det han kalte det nemlig, svogeren min, da han kom inn på kontoret mitt og sa at jeg må ha visst det da han visste det. Da kjente jeg at jeg måtte le litt.

«Kjære deg,» sa jeg.

«Det er derfor du er leder av konsernrevisjonen og ikke meg. Du blir betalt for å vite sånne ting. Min oppgave er å formidle tjenester.»

Kan jo ikke vite alt heller.