Jeg levde som fruktarianer og det burde ikke du

Å legge om til en fruktarianisk livsstil skal ifølge talspersonene bistå med vekttap og gjøre deg til et friskere, sunnere, og mer etisk menneske. I et intervju med Dagbladet fortalte påvirkeren Cathrin Prana om hvordan hun gikk ned nesten 30 kilo med et kosthold omtrent utelukkende basert på frukt, nøtter og bær – og hun er ikke den eneste. Jeg bestemmer meg for å gi det et forsøk. Personlig ville jeg bare starte det nye året med å lette på ribba som har lagt seg over den allerede voksende ølmagen. Frukt er jo uansett digg, så å spise masse av det høres ikke ut som en av de verste diettene. En typisk fruktarianer konsumerer generelt minst 75 prosent frukt. Jeg prøver å nærme meg så nært 100 som mulig, så jeg kutter også ut alle andre væsker enn vann og fruktjuice.

Les også: Kan minimalisme være løsningen på klimakrisa?

De første to dagene

Den første dagen starter lovende, og jeg spiser et kilo med bananer. Fruktarianisme er en ekstrem underkategori av vegansk raw-food: ingenting stekes, kokes, bakes eller dampes. Jeg kjenner gleden strømme gjennom meg når jeg tenker på hvor lite oppvask jeg kommer til å få i tiden framover.

Handleturene blir også mye mer strømlinjet og ender som et plyndringstokt av fruktavdelingen, uten noen plan for sammensetning for øvrig. Til middag spiser jeg oppskjært kiwi, druer og epler slengt i en bolle, og jeg liker det. Én time passerer og jeg er sulten igjen. Her starter problemene: frukt, generelt, inneholder veldig få kalorier, og det regelrette volumet som må konsumeres bare for å nå en kalorimengde som nærmer seg dagsbehovet til en mann på nesten hundre kilo er inhumant. Jeg innser nå at jeg har grovt undervurdert mengden mat jeg trenger, og drar tilbake til Rema. Jeg fyller to poser til randen og gjør klar min middag nummer to. Så tre og fire.

Les også: Usynlig syk.

Fra dag to kommer nederlagene på løpende bånd. Jeg har hodepine og konsentrasjonsproblemer, er svimmel og sulten hele tiden. Jeg må på butikken igjen. Jeg tenker at det kan hjelpe å øke innholdet av fett og proteiner i maten, så jeg kjøper et nett med avokado og to glass organisk peanøttsmør. Jeg har aldri kjøpt avokado før, og da jeg kommer hjem får jeg ytterligere et problem, da det viser seg at ingen av de ti avokadoene jeg har kjøpt er modne. Jeg tømmer det ene peanøttsmøret med en skje rett fra glasset, sluker to paracet og tar en lur siden jeg tross alt har hatt forelesning fra 14-16.

Jeg våkner to timer senere og føler meg enda verre. Det er på dette tidspunktet jeg velger en noe mindre puritanistisk tilnærming og reintroduserer kaffe, som av noen fruktarianske tilhengere tillates og andre ikke. Koffeinavhengighet er en greie som jeg garantert har, og for å ikke gi frukten mer skyld enn den har fortjent prøver jeg å ta meg en kopp.

Dag tre og fire: trøtt og lett

På den tredje dagen begynner ting å forbedre seg. Jeg våkner heldigvis tidlig, siden jeg er sulten og må spise igjen. Hodepinen forsvinner gradvis og det virker som kroppen begynner å tilpasse seg å få vesentlig færre kalorier. Innen dag fire har jeg klart å begrense meg til rundt syv måltider om dagen, og er ikke lenger fullt like sulten. Det høye sukkerinnholdet førte også til at jeg konsekvent hadde vond smak i munnen, og måtte pusse tennene flere ganger i løpet av dagen.

– Jeg er trøtt, letargisk og drømmer om kjøttkaker.

Energinivået begynner nå for alvor å avta. Jeg er trøtt, letargisk og drømmer om kjøttkaker. Jeg klarer ikke tanken på en ny runde frukt. I teorien så jeg for meg at jeg, på grunn av det høye innholdet av sukker, ville få store oppsving i energi ved måltider, for så å krasje hardt kort tid etterpå. Det viste seg derimot å ikke stemme, og energinivået ble tvert imot konsekvent lavt, uten store oppsving. Jeg har nå etablert en rutine med én banan før, under og etter forelesning. «Jeg har blitt fruktarianer,» sier jeg til en studievenn. «Herregud, først keto så dette her, kan du ikke bare prøve å spise et balansert kosthold?», sier hun. «Nei,» sier jeg.

Les også: Dagdrømmer tilbake til diktaturtida.

Dag fem: helgen i horisonten

Jeg går ned to kilo. Jeg reflekterer over uka som har gått og innser hvor lite det var verdt det. Om du er typen som liker å konsumere massive volum med mat for å oppnå noe som minner om en metthetsfølelse, er livet som fruktarianer kanskje veien å gå for deg. Men det er ikke for meg. Et underkommunisert poeng med enhver form for diett som regelrett fjerner hele matvaregrupper er at det tvinger deg å tenke på mat på en annen måte. Når ting du alltid har spist plutselig ekskluderes blir du umiddelbart satt ut av egne rutiner og du må begynne å finne andre måter å spise på. For min del kommer jeg nok aldri til å spise så mye frukt på en uke igjen, men samtidig er det fint å vite at blenderen min kan brukes til å lage smoothie og ikke bare til å få en glatt og kremet blomkålsuppe. Det finnes nok uansett andre måter å spise på som vil være mer fruktbare, både for helsa og miljøet.