... men ikke glemt
Med i alle portrett, men aldri selv portrettert. Hva skjuler seg egentlig bak det hvite, keramiske ytre?
Vi møtes på Café-Sito på Dragvoll, rett før lunsj. Det døde lyset fra sludd- og tåkeskodden utenfor renner ned gjennom glasstaket, og fyller kafeen med en gråhvit glans. Vi har et avlukke for oss selv. Rundt oss sirkler studenter sultne på noe mer substansielt enn kunnskap i jakt på et ledig bord. Koppen sitter overfor meg, det hvite ytre kontrastert av det mørke, dampende innholdet.
– Du vet, studenter har jo et litt annet forhold til meg enn folk flest. De setter litt mer pris på meg enn de med fast jobb. Blir ikke tatt like mye for gitt.
For hvor mange semesteroppgaver har ikke kunnet føre opp kaffekoppen som medforfatter? Jeg føler ærefrykt i å intervjue denne bautaen i student- hverdagen. Jeg tar forsiktig en slurk av koppen, for å lære den å kjenne. Frisk plomme. Sjokolade. Et hint av tobakk. Det er akkurat så jeg ikke brenner meg.
Begivenhetene
Koppen forteller at den ikke føler seg nedprioritert, selv om den aldri har fått stå i rampelyset.
– Jeg får jo vært med på alle de viktige anledningene. Hverdags og fest. Lesesal og begravelser. Når jeg får vært med på så mange begivenheter føler jeg meg jo ikke tilsidesatt.
Bordene rundt oss har fylt seg opp. Myldringen har blitt en rolig uro av prat og klirring i kopper og bestikk. Den ser ikke ut til å ense det monotone bråket.
– Har jo fått møtt mange personligheter. Alt fra studentpolitikere til, vel, vanlige politikere, mimrer koppen.
– Og vanlige mennesker da, de er jo minst like spennende som de kjente.
Den blir sittende i mimringen, uten å meddele hvilke minner som nå fyller det nå halvfulle hjertet. Innholdet damper ikke lenger. Likevel varmer det fortsatt innenfra mens det glir ned spiserøret.
– Men vi er jo ikke her for å snakke om dem.
Slutten
Lunsjen er snart over. Studenter, igjen tørste etter kunnskap, forlater bordene sine, og etterlater seg ikke noe mer enn et par smuler. Roen faller igjen over lokalet, bare avbrutt av tastetrykk fra de som foretrekker kafeens stillhet over den på lesesalen. Igjen virker ikke koppen til å merke forandringen i miljøet rundt oss.
– Jeg liker ikke å se på meg selv som noe særegent. Andre gjør jo samme nytte som meg. Te, juice, et glass øl. Gode stemningsskapere de også. Samtidig hadde de ikke kunnet gjøre det uten meg å reagere på. Den stopper opp. Smiler lurt.
– Nei, nå hørtes jeg overlegen ut, det må du ikke ha med.
Jeg ser ned i det som er igjen av den sorte avgrunnen som er koppens innhold. Det er nesten som den stirrer tilbake.
Løfter den opp til leppene én siste gang. En lunken munnfull. Jeg grøsser litt. Noen brune rester henger igjen i den keramiske bunnen. Det eneste vitnet om det som en gang var. Intervjuet er over. Kaffekoppen har igjen trukket seg ut av rampelyset.
