Et reisebrev fra Caen, Frankrike

Jeg stikker den bittelille gaffelen inn i sneglehuset og drar ut en lang, svart og slimete skapning. Jeg ser tvilende opp på vertsmoren min.

– Barna mine elsker det, sier hun.

I en rask bevegelse putter jeg sneglen i munnen, samtidig som jeg passer på å ikke se mer på den. Det smaker som hvitløkssmør og sjømat. Jeg har gitt vertsmoren min et kamera. Hun knipser i vei, sånn at jeg alltid kan minnes den første gangen jeg spiste «les escargots».

Det viser seg at jeg ikke har noe imot smaken. Jeg spiser opp alle fire jeg har fått servert, fortsatt uten å våge å se på dem. Når jeg får spørsmål om jeg vil ha flere, sier jeg nei takk.

Ut i den store verden

Det er januar, og jeg er for øyeblikket på utveksling til den normanniske byen Caen. Pandemien har gjort at dette er første gang jeg er i utlandet på nesten tre år.

Da jeg reiste, var det mørkt og kaldt hjemme. Det er forfriskende å komme til et land hvor dagene er lengre og hvor litt yr regnes som mye regn. Jeg deltar på franskkurs på universitetet med studenter fra NTNU og Universitetet i Agder.

Samtidig som mange har savnet å reise, har jeg kjent meg mer og mer fornøyd med å være der jeg er. Vanedyret i meg kunne gjerne blitt hjemme i Norge, men det er nå på tide å utfordre denne tankegangen.

Hjemmelengsel

Den første kvelden har jeg ingenting å stille opp med. De fleste franskmenn snakker lite eller ingen engelsk. Jeg er nødt til å klare meg med den fransken jeg har lært i løpet av ungdomsskolen, videregående og et halvt årsstudium på Dragvoll.

Til middag stiller vertsmoren min meg flere enkle spørsmål: «Hvor kommer du fra? Hva studerer du? Hva liker du å gjøre på fritiden?»

Jeg merker at det er lenge siden eksamen før jul. Husker jeg egentlig noen ting? Jeg sliter med å formulere selv de enkleste setninger. Ordene stokker seg i munnen, og jeg får hjertet i halsen. Vertsmoren ser tvilende på meg. «Kan hun ikke fransk i det hele tatt,» ser jeg for meg at hun tenker.

Etter middag går jeg og legger meg. Nedslått ringer jeg hjem og forteller om den gruelige opplevelsen:

– Jeg vet ikke om jeg klarer dette her, sier jeg.

Jeg blir forsikret om at det kommer til å bli bedre. Likevel gråter jeg meg i søvn den kvelden, og drømmer om snøstormen hjemme i Trondheim.

Petter Solberg hvem?

Neste morgen ser jeg litt lysere på verden. Jeg bor sammen med Eivor, som jeg kjenner fra Trondheim, og vi spiser en frokost bestående av hjemmelaget jogurt og nøttebrød med syltetøy.

På vei til universitetet blir vi nesten meiet ned av en Renault som bråbremser foran oss idet det blir grønn mann. Dette viser seg å være en gjennomgående greie. Flere franskmenn behandler veien som en reserbane, og alle prøver å bli førstemann i mål.

– De kjører som noen svin, men bilen må være fransk, kommenterer jeg etter å ha sett evige rader av Renault-er, Peugeot-er og Citroën-er.

De franske kjørevanene er bare én av tingene som gjør inntrykk. Som turist i Frankrike kan det virke som landet ikke skiller seg særlig fra Norge. Likevel er mye annerledes når man kommer inn i den franske hverdagen.

Den franske siestaen

– Er det stengt, utbryter jeg utenfor en mørk restaurant.Klokken er seks på en onsdag. Vi sjekker åpningstidene. Det viser seg at denne, som nesten alle andre spisesteder i byen, holder stengt fra 14:00 til 19:00 på alle hverdager. På samme måte holder alle butikker stengt i et par timer midt på dagen.

– Det er fordi alle spiser da, forklarer vertsmoren min når jeg spør henne. Åpenbart.

Franskmenn spiser tre måltider om dagen. De begynner dagen med en liten, ofte søt frokost, men fortsetter med treretters til både lunsj og middag. Jeg er overrasket over det gammeldagse og stive ved det å ha så faste spisetider at hele byen stenger ned.

Men på et lunsjbesøk hos vertmors venninne får jeg den samme overraskelsen over norsk kultur i retur. Er det sant at nordmenn spiser snacks mellom hvert måltid og at vi ofte lager oss mer mat etter middag?

– Det er jo ganske amerikansk, påstår de.

Au, da.

Utepils og kjederøyking

På fredag etter skolen går vi innom en bar på veien hjem. Caen har én gate som alle studentene drar til når de skal ut. Det er grei temperatur, og vi setter oss ute.

– Tenk å kunne ta en utepils i januar!

Det er de små gledene til en nordmann. Vi lener oss godt tilbake i hver vår stol og nyter folkelivet.

Jeg merker meg at nesten alle er kledd i svart og sitter med en sigarett i hånda. Det er en klisjé, men mange franskmenn røyker virkelig hele tiden. Nordmenns festrøyking kan ikke sammenlignes med dette.

– Her snakker vi kjederøyking, sier Eivor.

Praktisk talt badet i røyk googler vi statistikken på tilfeller lungekreft i Frankrike.

Søndag på markedet

Jeg har nå vært i Caen i én uke. Det er allerede lettere å forstå språket, og jeg kan greit henge med i en samtale. Ikke fordi jeg har blitt sykt mye flinkere den siste uka, men fordi jeg har blitt tryggere på det jeg kan fra før av og mer vant til å høre det rundt meg.

Søndag morgen spiser vi frokost med vertsmoren vår.

– Dere kan jo ta en tur på markedet i dag, foreslår hun.

I de fleste store byer i Frankrike er det marked hver dag utenom mandag. Søndagsmarkedet er det største. Bodene strekker seg langs gatene gjennom hele sentrum. Det er folk som selger lokalt produsert grønnsaker, kjøtt, ost, vin og cider, men også varme retter, klær og leketøy.

Det går bedre

Vi rusler innover mot sentrum.

– Det ser ut som hele byen er her, jo, sier jeg.

I løpet av bare et par minutter har vi møtt på folk i alle aldre og fra alle samfunnsgrupper. Her er det vanlig å handle inn mesteparten av den maten man skal ha på markeder som dette. Franskmenn følger også årstidene med måltidene sine. Er et produkt ikke i sesong, er det mange som venter istedenfor å kjøpe det på matbutikk.

Jeg og Eivor bestiller vårruller i én bod, og «crêpes au sucre» i en annen. Lunsjen nyter vi på en benk i sola, et stykke vekk fra markedets støy. Vi diskuterer det vi har lært av fransk i dag. Etterpå går vi sammen tilbake gjennom byen. Klokka er 14:00 og de ulike bodene har allerede begynt å pakke sammen.