Vern eller vekst - hva er viktigst?

Kveldens debattanter var Ingvild Kjerkol fra Ap, Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre, Lars Haltbrekken fra Sv og Une Bastholm fra Mdg. Bakgrunnen for diskusjonen var Norges forpliktelse overfor FN til å verne 30% av all natur på land innen 2030, og å restaurere 30% av all natur som er delvis ødelagt. 

Til tross for disse kravene kan det virke som at nedbyggingen av natur i Norge fortsetter uforstyrret. På fem år har det blitt gjort 44 000 inngrep i norsk natur, og i årene framover er det planlagt nedbygging på et areal som til sammen utgjør nesten 4000 kvadratkilometer. Naturverdier går tapt til fordel for infrastruktur, industri og boliger.

Samtidig trenger folk sykehus, skoler, arbeidsplasser og et sted å bo. I tillegg vil vi trenge mer fornybar kraft, som beslaglegger naturarealer. Noe nedbygging er samfunnskritisk, men balansen mellom naturvern og utbygging er vesentlig. Hvordan skal vi klare å verne naturen samtidig som vi trenger mer kraft og grønn industri?

Et systemproblem

Une Bastholm er tydelig på hva som trengs for å bremse nedbygging av naturen.

– Naturkrisen er et systemproblem. Vi trenger systemendring og ansvarsfordeling. 

Hun etterlyser at vi ser nøyere på systemene som ligger til grunn for dagens praksis. For eksempel foreslår hun naturavgift for utbyggere og bedre kartlegging av den naturen vi har, slik at nedbyggingen utgjør minst mulig skade.

– Skogbruket, landbruket, fiskeoppdrett og fiskerier har utdaterte krav til seg som ikke er i tråd med naturkrisen vi har. At vi for eksempel fortsatt tillater flatehogst i gammel naturskog, den mest artsrike skogen vi har, synes jeg er fantastisk vanskelig å forstå.

Hytter til besvær

Lars Haltbrekken vektlegger de vanskelige valgene vi står overfor i møte med både naturkrisen og klimakrisen. 

– Vi kan bli nødt til å bygge ned natur for å bygge ut fornybar energi. Da må vi være tøffere på de tingene vi ikke trenger mer av, for eksempel hytter. Trenger vi flere hyttefelt i Norge? Vi mener nei.

Hyttebygging er en av hovedårsakene til nedbygging av naturarealer. Stadig bygges det nye hyttefelt, og Haltbrekken er tydelig på hva han synes om det. 

– Vi trenger et nasjonalt forbud mot å etablere nye hyttefelt.

Une Bastholm legger til at den naturen vi velger å bygge ned, må bygges ned med veldig god grunn. Hun anser ikke hyttebygging som en nødvendighet det er verdt å bygge ned naturen for.

Vanskelig balanse

Ingvild Kjerkol er opptatt av at vern av natur ikke skal spenne bein på sosial rettferdighet og velferd.

– Noe natur må bygges ned for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Hvis folk må ofre arbeidsplassen sin, får vi ikke med oss den folkelige mobiliseringen som trengs for å nå disse utrolig djerve målene, sier Kjerkol.

Hun er tydelig på at begge hensyn er viktige, og tar problemene vi som samfunn står overfor på alvor.

– Vi må ivareta sosial rettferdighet og den økologiske balansen. Det er ikke enten/eller, det er tøffe valg som får konsekvenser, fortsetter hun.

Politikerne er enige i at noe nedbygging av natur er nødvendig. Hvor grensen går for hva som er nødvendig er mer diskutabelt.

– Sv er veldig gode på å si nei til fossil energi, men den eneste måten å utkonkurrere fossil energi på, er billig fornybar kraft. Det er en vanskelig avveining, men her mener jeg det er riktig å bygge ned, fordi fornybar kraft er noe som må prioriteres opp, sier Mathilde Tybring-Gjedde.

Nasjonalt regelverk?

– Vi trenger sterkere nasjonale føringer, sier Haltbrekken. 

Bastholm trekker frem at kommunene ser til hverandre, og konkurrerer om næringsliv og vekst. Da skjer det en ansvarspulverisering. Hun støtter Halbrekkens syn om nasjonale føringer for forvaltning av natur.

– Det er masse vi forbyr og regulerer, det er det som er sivilisasjon, sier Bastholm. 

Her oppstår det uenighet. Kjerkol er ikke enig i at nasjonale føringer er en god ide, og mener kommunene selv er i stand til å avgjøre hvordan naturarealene deres skal forvaltes.

– Vi har ikke den mistilliten til kommunene som jeg opplever at Mdg målbærer, sier Kjerkol.

Bastholm sier seg ikke enig i dette.

– Det er et fullstendig feilspor å tenke på dette som en tillitssak, svarer Bastholm.

Tybring-Gjedde er uenig i at staten bør forvalte naturarealer framfor kommunene. Hun er kritisk til hvorvidt staten kan gjøre bedre vurderinger enn de som kjenner naturen og nærmiljøet sitt.

– Det er fristende for oss som nasjonalpolitikere å bestemme mest mulig, men vi får ikke nødvendigvis de beste resultatene av det, sier hun.

Hvem tar ansvar?

Så hvem tar ansvaret for naturen? Alle, svarer politikerne. Hva betyr det i praksis?

Vi spurte politikerne om hvem som har aller mest ansvar.

– Det er et delt ansvar mellom kommunene og nasjonalpolitikerne. Kommunene forvalter 80% av norsk natur, det ligger mye ansvar i det, sier Tybring-Gjedde.

Haltbrekken er enig med Tybring-Gjedde i at politikerne har mest ansvar. Han presiserer at ansvaret faller på både Stortinget, regjeringen og de som sitter i kommunestyret.

– For arealnedbyggingen har kommunene mest ansvar. Men naturkrisen drives av mer enn arealnedbygging, og det er Stortinget som bestemmer reglene for skogbruk, landbruk, fiskeoppdrett og fiskerier. Vi har hvert vårt hovedansvar, og begge parter har gjort det ganske dårlig, sier Bastholm.

Dersom alle har ansvar, gjelder det også studenter. Storsalen onsdag kveld vitnet om at mange studenter har mye klima- og naturengasjement. Vi spurte politikerne hva vi som studenter kan gjøre for å vare på naturen og klimaet.

– Engasjere seg, foreslå tiltak lokalt på universitetet. Det jeg brenner mest for er å unngå overforbruk av ressurser, sikre bedre resirkulering og mer gjenbruk. Her tror jeg veldig mange unge er flinke, men det er fremdeles en vei å gå. Det kreves en kulturendring, sier Tybring-Gjedde.

Haltbrekken nevner at studenter kan engasjere seg i miljøorganisasjoner og på den måten legge press på politikere.

Bastholm trekker fram at å få ned forbruket sitt er noe alle kan bidra med. Hun legger til at studenter må bruke stemmeretten sin, og stemme på partier som har lyst til å ta vare på naturen.

Ingvild Kjerkol hadde ikke anledning til å snakke med Under Dusken i etterkant av debatten.