Vrengt varmer opp til EP-slipp på grill-funksjonen

Charlie XCX erklærte nylig at brat summer var over. Nå er brat autumn her. Derfor spilte Vrengt for en gjennomengasjert kjeller på Lokal.

Vrengt har spilt sammen i omtrent syv år. De er alle kjente fra musikkmiljøet i studiebyen. Besetningen består av Magnus Vold Rygge (vokal, gitar), Jakob Palmer Kverndokk (gitar), Eskil Roos Mangrud (tangenter og perkusjon), Eirik Jarl Gjølme (trommer), og Truls August Ulriksen (bass).

Lydbildet mikser Me and the Julios, yellowroots og noe miskjennelig Nordsjøensk i herlig Mossedrakt. Bandet har en fot notorisk og solid plantet i indie-rocken. Den andre stepper derimot rundt som en ire i mars. Vi smaker både de fire, store norske 80-tallsbandene og gitarbasert britpop. Det er ikke nyskapende, men oppskriften funker som vafler i Bymarka.

Konserten åpner mystisk, Kverndokk vender den lute ryggen mot publikum og riffer iherdig, mens instrumentene faller inn en etter en. Det låter tett. Rygges stemme er akkurat som flyplassen fra barndomstraktene;´øltørst og litt rusten – der det ikke gjør noe.

Låten “Snøflak” følger umiddelbart. Publikum er som en maurtue utenfor en barneskole med god tilgang på pinner. Det er konstant liv. Og ulikt maurene er det er helt komisk god stemning.

Her er det betimelig å skyte inn at Zubelli som støtte, med band, har gjort seg fortjent til hyren – de besøkende er dunvottvarme. Bookerne på Lokal gjennomfører en bylokal kveld like delikat som et fransk bistrokjøkken.

Kverndokk rydder gjentatte ganger plass på dansegulvet og spiller frem moshpiter. Han er også en imponerende driver på låten “Syre”. Står publikum og iakttar Samfundets beste gitarist? Det kan fort være. For de interesserte kan det være verdt å merke seg prosjektet Museum. 

Bandet utlever en post-sovjetisk, demokratisk fordeling av riffene. Begge gitarer, Mangrud på tangentene og Ulriksen gis rom til å utfolde seg individuelt. Når hele besetningen barker sammen på rytmeseksjonens stødige fundament, må jeg smile. Smilet blir ikke mindre når Rygge, litt sjenert og gitarløs, hopper inn i publikumsmøljen.

“Overalt hele tiden” stikker seg frem som en av kveldens beste leveranser. Den har fortjent listeplass på min egne “Vanvittig fete riff”-spilleliste, etter at jeg så Vrengt for første gang på Trondheim Calling. I kjelleren synes jeg trommene kom inn en halv takt for tidlig. Bandet hentet seg raskt inn, men det var dritkult. En idé til deluxe-platen i 2032.

Rent visuelt er det et gutteaktig og lektent skue. Med hvit skjorte og hårnålstynt slips på Mangrud, ser de rett og slett ut som et studentband. Og hvis p4 en gang om mange år trenger innspill til hva lyden av Studentersamfundet i Trondhjem anno 2024 var, kunne jeg fort pekt på den nye singelen “Rosa skyer”. Vi venter spent på ny EP neste uke.
 

LES OGSÅ: Sabrina Carpenter – Short n’ Sweet