Prisbelønt 22. juli-rekonstruksjon til Trondheim

Oppsetningen inngår som et hovednummer i Kosmorama-festivalen, og avholdes på Rosendal teater 10.-11. mars. Over 30 korister, musikere og skuespillere er involvert i stykket som forsøker å rekonstruere mediebildet den 22. juli 2011 i sanntid.

Vagn Lid ble i 2020 tildelt Hedda-prisen for særlig kunstnerisk innsats for teaterkonseptet som han selv omtaler som alt fra audiovisuelt hørespill til en «live» animasjonsinnspilling.

– Jeg følte at de erfaringene vi hadde gjort som samfunn ikke hadde funnet sin form eller blitt gjenspeilet gjennom det som hadde blitt laget av filmer eller serier. Spesielt disse øyeblikkserfaringene fra en dag hvor ingenting var sikkert og alt var uvisst, sier han.

Han trekker frem disse spekulasjonene på hvem gjerningsmannen kunne være som et eksempel på et slikt 22. juli-øyeblikk som har gått i glemmeboka for folk flest.

– Vi hadde et hav av norske flagg som nærmest skylte over Facebook som en bølge, før de stille ble tatt ned i ettertid.

Han mener slike øyeblikk druknet i opprydningsarbeidet og skyldfordelingen som preget mediebildet og forskningsrapportene i etterkant.

– Historiefortelling har en tendens til å se rasjonaliteten i ting. Men når man står midt i en unntakstilstand i sanntid, fremstår virkeligheten alt annet enn oversiktlig og ryddig.

Lid blir spurt om samfunnet fortsatt har noe å lære av handlingsforløpet til 22. juli over ti år etter at det skjedde.

– Når man gir slike ting, kall det kollektive traumer om du vil, tid til å bearbeides, ser man at det finnes muligheter til å gjenoppleve, gjenoppdage og dermed kanskje også bedre forstå erfaringer og minner man kanskje hadde glemt.

LES OGSÅ: Oppfordrer studentene til å se maksimalt med film

– Noen må være eksperter

Han sier at målet med konseptet er å sette unntakstilstand som fenomen under lupen, samt hva det vekker emosjonelt i folk.

– I arbeidet med forestillingen forsøkte vi å se 22. juli i sammenheng med blant annet terrorangrepet i München i 2015 og Paris i 2016, for å se om det finnes dramaturgiske strukturer som gjentar seg. Den mest iøynefallende fellesnevneren er nok det stadig voksende behovet for at noen må være eksperter.

Han forteller at man på et tidspunkt har et desperat behov for å få svar. Og Lid mener det er et behov som alltid gjentar seg.

– Så dette er et slags beredskapsteater for meg.

Når regissøren prøver å sjangerplassere konseptet, svarer han at det er en slags direkte animasjonsinnspilling. Vagn Vid opplyser at en viktig side ved forestillingen, er nettopp vissheten om at teaterrommet selv kan bryte sammen i løpet av timene det varer.

– Det er selvfølgelig en risiko ved å involvere så mange forskjellige aktører og kunstformer, men det er en bevisst risiko. Det er et forsøk på å bruke alle tilgjengelige midler et slikt utvidet teaterrom kan gi.

Han nevner både de gamle barokkmessene og ulike vitenskapelig, statistiske og psykoanalytiske metoder som sentrale inspirasjonskilder, og trekker fram Bach og Freud spesifikt.

– Gir man slike sanntidsskildringer tid til å bearbeides, faller man inn i en modus man ikke nødvendigvis gjør hvis man springer fra det ene dramatiske høydepunktet til det andre.

Ekstremisme, verken religiøs eller ideologisk, kan bli tolket og ansett på som annerledes mot tidligere år. På spørsmål om budskapet er like relevant som det hadde vært for 5-10 år siden, svarer Lid at han forstår spørsmålet, men svaret fortsatt er «ja».

– Skjellsettende hendelser for folks kollektive hukommelse trenger å bearbeides. I det landskapet skriver 22. juli seg som et traume som trenger tid.

Han trekker frem koronapandemien som nok et eksempel.

– Det tok ikke mange ukene fra jeg hadde vært i Klassekampen og snakket om Tilstander som unntak som et «beredskapsteater», før en verdensomspennende pandemisk unntakstilstand slo inn med full kraft. Så jeg vil absolutt si at forestillingen lener seg mot fremtiden, selv om den graver i et traume fra fortiden.

LES OGSÅ: Skal Samfundet bli kronerullet av oljepenger?