Hilma Nikolaisen - Heritage

Tidligere Spellemann-nominerte Hilma Nikolaisen fortsetter å vise seg som en sterk artist innenfor indie og psykedelia, bare denne gangen gjennom et nedstrippet album. Det rolige lydbildet uttrykt gjennom hele plata går perfekt sammen med Nikolaisen sin stemme og valg av akkompagnement.

Albumet starter med “Maybe Today (Satan)” som høres ut som en perfekt morgen. Nikolaisens myke og noe døsige vokal går perfekt sammen med en trillende tverrfløyte mens et enkelt gitarriff går i bakgrunnen.

A-siden av plata avslutter med “Untitled (Where Are You Now)” og markerer enda et lite skifte i lydbildet. Tempoet og lydvolum har blitt skrudd opp. Der hvor man på A-siden ble introdusert til sol og skyfri himmel, begynner B-siden med en deilig regnværslåt hvor man ser ut av vinduet og lengter rolig etter den fine dagen man nettopp opplevde. Regnværslåten “Season Blue” er definitivt ett av høydepunktene på plata, men dette er også det eneste høydepunktet på B-siden.

LES OGSÅ: Heave Blood & Die - Post People

Siste låten på plata nærmer seg åtte minutter i spilletid og er første tilfellet på platen hvor man får høre gitar med vreng. Første gang man hører det korte gitarriffet skjære seg inn, er det som om noen drar neglene sine over en tavle. Videre gjennom låten hører man mer og mer til den høylytte bråkmakeren, men det blir en kjent stemme i miksen. Det eneste som forhindrer låten fra å være solid er valget av perkusjon som kunne ha kommet fra et Hammond-orgel. Etter seks minutter med gjentagende perkusjon lengter man faktisk etter elgitaren.

På denne platen har Nikolaisen gått inn for et mykere og nedstrippet lydbilde som hun mestrer godt. Hun har levert en plate med et helhetlig inntrykk hvor alle låtene, på tross av sine særpreg, passer sammen på en eventyrlig måte. Det aller største problemet man kan finne med plata er at det er et sommeralbum som kommer ut nå om vinteren.

LES OGSÅ: - Nå må vi må ta studentens tilbakemeldinger på alvor