James Blake - Friends That Break Your Heart

Tolv år har gått siden James Blake slapp sin første singel «Air & Lack Thereof», en svevende og fragmentert dubstep-låt som til stadighet tok uforventede vendinger gjennom de fire minuttene vi fikk servert. Noe med det dekonstruerte og eksentriske lydbildet til Blake gjorde det vanskelig å ikke få øynene opp for den langstrakte briten. Riktignok skulle han i årene etterpå bli en av frontfigurene for hva som etter hvert har blitt kjent som post-dubstep-scenen i Storbritannia.

Med tre knallsterke albumslipp på rekke og rad, var det en annerledes James Blake man skulle møte på gjennom albumet Assume Form. Mye av det mest spontane og eksperimentelle var byttet ut, til fordel for en tryggere og mer stilren produksjon. På vokalfronten var den melankolske tonen erstattet med hodestups forelskelse og skjørhet. Når man to år senere møter Blake igjen på albumet Friends That Break Your Heart, er det tydelig at multi-instrumentalisten fortsetter på retningen fra forrige album: Innenfor tryggere rammer, enda melankolien i større grad gjør seg gjeldende denne gang.

LES OGSÅ: Fredsprisen går til to journalister, men mye må fremdeles gjøres

Både åpningssporet og «Life Is Not The Same» er vakre, dog hjerteskjærende ballader. Også på dette albumet treffer Blake klokkerent i valget av samarbeidspartnere. Få men solide kollaborasjoner i form av SZA, Monica Martin samt rapperne JID & Swavay bidrar til å løfte det som tidlig peker seg ut som nok et mektig album. Billboard-garantisten Metro Boomin bidrar nok en gang bak spakene, denne gang på låten «Foot Forward», en av de sterkeste sporene på albumet. På den smått hypnotiserende låten «I’m So Blessed You’re Mine» bader hovedpersonens vakre falsetto i trap-inspirerte hi-hats med høypassfilter, samtidig som sangtittelen gjentas av Blakes stemme; denne gangen nærmest fylt med helium. Det burde vært corny, men av en eller annen snål grunn får han det til å fungere også her. Den ledende singelen «Say What You Will» står igjen som det største høydepunktet, der Blake virker å ha funnet roen selv med mulige kritikere rundt nærmeste hjørne. Og etter å ha gjennomgått et forholdsvis dramatisk stilskifte gjennom de siste fem årene, er vel det å finne roen i sin nye drakt nærmest å regne som en nødvendighet.

Det er likevel ikke til å komme unna at man etter å ha lyttet gjennom albumet sitter igjen med en bittersøt følelse. Søt, fordi Blake på dette albumet virkelig sementerer det faktum at han innehar produksjons- og lyrikkferdigheter i verdensklasse. Dette er James Blake på sitt mest nakne, og det er samtidig tett opp mot det beste han noensinne har levert. Likevel er man også forlatt med en følelse av bitterhet, fordi Blake virker å forsvinne stadig lenger unna røttene han har i klubbmusikken. Dette var en arena hvor han virkelig var banebrytende, og samtidig et sted hvor man føler han definitivt kunne trollbundet oss enda lengre.