Aromatic Ooze - Aromatic Ooze

Aromatic Ooze, det ferske Tromsøbandet, skrev og spilte inn de 9 låtene til sitt debutalbum med samme navn i løpet av en uke i et forlatt hus et par timer utenfor nordens Paris. Resultatet ble ei plate med elementer fra psykedelisk- og støyrock. Til tross for dette faller Aromatic Ooze både innenfor og utenfor sjangrene i en psykedelisk og bråkete identitetskrise.

Albumet starter sterkt med låtene «Shifting Dreams», «Gymnastics», og «Pet Goblin» tydelig inspirert av artister som Tame Impala, Thee Oh Sees, og The Black Keys henholdsvis. Man gjør parkour gjennom et stort lydbilde fylt av rytmiske trommer, effektfull gitar, og svevende synth kjørt gjennom nok reverb til at man skulle tro albumet var spilt inn midt i Sentrumstangenten. Det er moro, underholdende og eksperimentelt på en god måte.

Deretter faller kvaliteten, drastisk. De påfølgende låtene «Questgiver» og «Saliva» kunne like så godt ha vært samme låt delt i to. Låtene er mer punkete, men det virker som bandet har slengt på en whammy-effekt på gitaren kun for at de skal fremstå som psykedeliske. Det skal nevnes at førstnevnte låt er debutlåta deres, men når bandet så tydelig viser at de er i stand til å produsere noe originalt er det uheldig at de velger å ha disse to låtene med på albumet. Her kunne det til stor fordel vært bedre med noe som passer bedre til prosjektet som helhet.

Mellomspillslåta «533.048X» er det ingenting fint å si om. Ja, dette er et støyrockalbum, men dette er bare bråk. «Cosmic Slumber» er derimot et høydepunkt. En åtte-minutters reise gjennom spennende melodiendringer, variert effektbruk og storslagne breakdowns. Dette skulle ha vært avslutnignslåta i stedet for «Glass Of Eyes» som bare en en billig kopi av hvilken som helst låt fra Joy Divisions Unkown Pleasures, med litt hardere gitar.

Likevel er det fantastisk å vite at det finnes et norskt, ungt band som har gått bort i fra indie-formelen og et generisk og kjedelig lydbilde som flere av norges største benytter seg av. Til gjengjeld trenger Aromatic Ooze tid på å utvikle seg, finne ut av hvilken retning de vil gå i, og fokusere seg inn på en hovedsjanger og heller eksperimentere ut i fra det.

Det er ingen tvil om dette bandet har talent, men slik det er nå er bandet litt overalt og samtidig ingensteds.

LES OGSÅ: Sara Fjeldvær – Best Love