Anmeldelse

Astéréotypie - Aucun mec ne ressemble à Brad Pitt dans la Drôme

Om du mangler franskspråklige evner kommer du fortsatt til å kose deg med god politisk post-rock som spotter politikere og Amerika.

Publisert

I 2010 møtte fire stykker som studerte ved et medisinsk-pedagogisk hverandre på et skrive- og poesiworkshop. Denne foreningen av elementer skapte bandet Astéréotypie. De har tidligere to plater ute i offentligheten, så med deres tredje plate skrur de opp lyden litt høyere, utforsker i støyets verden til en større grad og server oss albumet talende gjennom de snakkesalige vokalene. Gled deg til en kulinarisk reise gjennom fransk post-rock på platen Aucun mec ne ressemble à Brad Pitt dans la Drôme.

«Le Pacha» slår ikke med tunge trommer og drivende gitar, derimot starter låten med en eldre mann som snakker til oss. Deretter følger det med en togfløyte-synth som gjaller, gitar og trommer som holder et lavt støynivå til høydepunktet treffer. Gjengvokaler leder inn stillheten og så treffer god moden postrock oss i brystet. Et fortryllende spor og det blir bedre med tittelsporet «Aucun mec ne ressemble à Brad Pitt dans la Drôme» som begynner med gitarekko, samt en skikkelig gastrisk basstromme og fyldig bass. Høydepunktet treffer og den tidligere kvinnelige vokalen som har snakket begynner å rope om kjendiser.

«Vivre Soit 2» med sitt fargerike gitarostinatt leder over i bølgete sjøsjuk rock med støyelementer og et nokså delirium-aktig refreng. Så litt senere på platen jekker «Du vélo à Saint-Malo, du kayak à Saint-Briac» seg på som begynner med den dunkle trommerytmen og de skingrende gitarene i høyre og venstre ørekanal. Snakkingen er i et nasalt leie og det ledes sammen med folk som roper refrenget til de skriker i vanvidd ved veiens ende.

LES OGSÅ: WET LEG - WET LEG

En av de mer episke låtene, «Joseph Da-xrus» bygger opp med en synth langveisfra som sammen med gitar akkompagnerer en robotisk stemme. Andaktsfull og gåtefull i et tåketeppe avløses av et mer livlig innslag av spokenword-dramatikk, der trommegroove, basslinjer, gitarmelodier og synther vever frem et nesten melankolsk teppe av lyd. Den eldre mannen fra begynnelsen holder en spennende monolog, helt til opptaket av noen som driver kampsport smetter inn. Dette innleder i en nokså syrlig-tekno eller discolåt «20 euros», med et slangeaktige ostinat fra gitaren som er heslig, gnissende og likevel så henrivende der det slutter vakkert, som om låten er en nydelig rose med torner.

Astéréotypie har virkelig skapt et morsomt album. Ikke det at tekstene er gøyale (skjønte jo ikke et kvekk), men derimot er albumet en fryd å høre på fordi det går så mange veier. Flere forskjellige stier som ikke legger vekt på å høre søtladne ut, fordi albumet server mye støy også. Aucun mec ne ressemble à Brad Pitt dans la Drôme er en kompleks affære med støyrock og spill med humor tittelen hinter til: “Ingen ser ut som Brad Pitt i det franske departementet…Livet er irriterende”.