Billlie - the Billage of perception: chapter three

K-pop har fått et dårlig rykte. Dette er i stor del grunnet en manipulativ og antipatisk industri som produserer denne musikken. Industrien fortjener kritikk, og det får den (Free LOONA). Likevel, virker det som at det ekte opphavet av hatet mot k-pop skyldes dyptsittene ignoranse og rasisme. Resultatet er ofte usaklig hat rettet mot «idolene» og deres fans. Lite hjelper det at de «utvalgte» representantene av sjangeren er i hovedsak BTS og Blackpink. Billlie viser på den tredje installasjonen i the Billage of perception serien at det er mye mer ved sjangeren enn det som flyter på overflaten.

Til tross for et nokså esoterisk albumtittel er musikken forholdsvis elementær: popstrukturer og funky synth-produksjon preger låtene. Billlie skiller seg ikke umiddelbart ut, men med sjarmerende gjennomføring og god låtskriving holder EPen oppmerksomheten.

EPen åpner med vinglete synther, groovy rytmer og en tung slap-bass på låta «enchanted light ~ white night». Låta er flittig produsert på alle fronter: velbalansert og behagelig for ørene, men likevel dynamisk og kreativ. Når det gjelder akkurat hva låta handler om, har jeg lite aning, men bryr meg lite når det høres så bra ut som det gjør.

Låtstrekningen fra den tredje til femte er en k-pop three-peat. Med et refreng så sukkersøtt og instrumentasjon så syrupy kan «EUNOIA» fremkalle et stoffskifte. Låta er utrolig rik, og det er derfor rart at den har bestemt seg å leve gratis i hodet mitt. Det samme er sant for begjærbombene «various and precious (moment of inertia)» og sine enorme synther og «extra-ordinary» sin uimåtståelige funk.

Billlie er en k-pop gruppe, og med det må man forvente noen k-pop-ismer. Kleine rapvers, dårlig uttalte engelske og utgått trap-produksjon forekommer. Låta «lionheart (the real me)» besitter alle bristene, og høres mer ut som en Blackpink-låt. Det er en stygg og uoriginal låt på en ellers fargerik EP. Ellers, gjør disse egenskapene aldri musikken ulyttelig, men svekker dessverre Billage sitt potensiale som pop-perfeksjon.

Avslutningsnummeret «nevertheless» er en grei avrunding, men strekker seg ikke til den høye lista Billlie har satt for seg selv. Lydbildet har allerede blitt utforsket, og låta er derfor litt overflødig.

Du behøver ikke «stane» noen eller ha et favoritt-idol for å like k-pop. Det er helt greit å rett og slett bare nyte musikken. Og dersom du tør: innrømme at the Billage of perception: chapter three er et over gjennomsnittlig bra prosjekt. For til tross for noen fartsdumper, er det akkurat det det er.

LES OGSÅ: JPEGMAFIA, Danny Brown – Scaring the hoes.