Carly Rae Jepsen - The Loneliest Time

Carly Rae Jepsen har laget et perfekt popalbum. Nei, ikke i den forstand at albumet i seg selv er uten feil eller mangler, men gjennom at hver av de 16 låtene på det 54 minutter lange albumet høres ut som noe du har hørt før. Albumet er Dua Lipa, K-pop, Taylor Swift, og alt i mellom.

Funk har blitt popmusikkens hemmelige våpen og der er noe Carly misbruker til de grader på The Loneliest Time. Så å si hver låt har en basslinje tatt rett ut i fra 60-tallet og dansbare rytmer som passer perfekt til et allsangvennlig refreng. Har du hørt en låt fra albumet har du hørt alle. Til tross for dette har også hver låt noe mikroskopisk lite ekstra som gjør det mulig å skille den fra den forrige. Alle er på sin måte flott produsert, men på noen av låtene er vokalen til Carly Rae Jepsen forferdelig smertefull. Jeg referer til deg, «Shooting Star», ditt geitehelvete av en dritlåt.

LES OGSÅ: Taylor Swift - Midnights (3am Edition)

«Go Find Yourself or Whatever» står dog i stor kontrast til resten av albumet. Her eksperimenter Carly med folkesjangeren og når høyder man ikke skulle tro var mulig fra dama bak «Call Me Maybe». Simpel klimpregitar blandes med harmonisk gospelsang og et banjo-bridge som på merkelig vis fungerer veldig godt. Dersom Carly skal gjøre noe nytt til neste album, bør det være mer av dette.

Derfor er det trist at albumet ellers er det mest generiske og repetitive popalbumet gitt ut på lenge. Kiss fra 2012 var også et renspikka popalbum, men var i en helt annen klasse enn dette. Carly Rae Jepsen kan produsere spennende pop - hun velger å ikke gjøre det. Altfor mange linjer på flere av låtene går til la-la-la og da-da-da. Man skulle tro at et album som har vært i produksjon i to år klarte å fylle ut versene og refrengene sine, men neida.

Carly Rae Jepsen har en utrolig evne. Til tross for én kjent slager og noen få album som ingen vet om utenom de spesielt interesserte, har hun blitt et husholdsnavn i popmusikken. The Loneliest Time er både en prototype på generisk radiovennlig popmusikk, samtidig som det høres ut som en parodi på sjangeren.