Anmeldelse:

Chris Holsten - Bak en fasade

Det er nesten så man kan høre lyden av bransjefolk som gnir seg i hendene på Bak en fasade.

Publisert Sist oppdatert

For de fleste vil det kanskje være en overraskelse at Chris Holsten slipper sitt debutalbum i 2022. Det føles ut som popartisten har vært relevant i en evighet allerede. Chris Holsten er nemlig blant artistene som har blitt dyttet mest i fjeset på den jevne nordmann de siste årene, med spesielt god hjelp fra Nrk og P3. Det er dessverre vanskelig å se hvorfor.

Bak en fasade er som et samlealbum av de mest overbrukte popklisjéene fra de siste par årene. Det er ikke en eneste risiko her, kanskje med unntak av at Holsten - tross alt - synger ærlig og halvveis ektefølt på norsk. Det hjelper svært lite når musikken rundt er blant det mest generiske norske vi har hørt på en stund.

Holsten er også blant de fremste bidragsyterne til en trend vi har sett utvikle seg i Norge den siste tiden. Låtene er skrevet med dramatiske og emosjonelt sårbare tekster fremført med svært overdrevne vokalprestasjoner, nøye komprimert og autotunet for å fjerne den siste smulen med menneskelig genuinitet. Det er som å høre Holsten og produsentene prøve å overbevise lytteren om at budskapet hans er viktigere og dypere enn det egentlig er.

LES OGSÅ: – ME-pasientene taper på en lite konstruktiv debatt

Det hjelper heller ikke at de ganske standard budskapene om kjærlighet, utenforskap og at «det er ikke som det var før» stadig nesten latterliggjøres av fullstendig overblåste elektropop-refrenger. «Pust pust pust» er et eksempel, der det latterlig lyse autotunede vokal-hooket tar pusten fra meg på en grusomt irriterende måte. Låtskriverne og produsentene hadde kanskje hatt godt av å velge mellom pianoballade og Kygo-stil, for dette faller mellom to stoler.

Warner Music er ute etter hits, og når man tar i betraktning hvor stueren og folkelig Chris Holsten allerede er, er det naturlig å tro at de kommer til å lykkes med det. Bak en fasade er ikke bare like kommersielt som ventet. Det er enda verre. Da er det ekstra trist å tenke på alle de norske popartistene som kommer til å havne i skyggen av disse masseproduserte låtene i året som kommer.