Denzel Curry - Melt My Eyez See Your Future

Florida-rapperen Denzel Curry har de siste årene hatt en eventyrlig musikalsk reise som stadig bringer han lengre unna den aggressive Soundcloud-musikken han slo gjennom med. På veien har han passert det heseblesende og atmosfæriske, det sinte og dystre, og en høyenergisk hyllest til hjemtraktene. Nå er han tilbake med kulmineringen av det han har lært til nå, pluss en solid dose med nye triks.

«Melt My Eyez» er Denzel på sitt mest varierte og eklektiske, men det er også et sammenhengende og enhetlig verk. Scenen settes med «Melt Session #1», hvor artisten utøver offentlig selvransakelse over en tåkete og jazzete instrumental. Det sjelfulle blir med oss videre til førstesingelen «Walkin», hvor en balsamerende kvinnevokal og et tidløst trommespor holder oss med selskap mens det greies ut om livets sti og demonene som kan korrumpere oss på veien.

Dette er kanskje 27-åringen på sitt hittil roligste, men han har ikke glemt oss som liker det litt intenst. Et eksempel på dette er Slowthai-gjestede «Zaitochi», som fortsetter reisen som «Walkin» startet, men her er tempoet alt annet enn bedagelig. I stedet smiler jeg fornøyd mens jeg setter tennene i det maksimalistiske lydlandskapet og de eksplosive breakbeatsene. Litt tidligere finner vi også «Ain’t No Way», som kanskje er skivens energimessige toppunkt. Sporet gjestes bla. av Rico Nasty og J.I.D., og er grumt, grovt og mildt sagt livlig. Her oppfordres det til ukontrollerte opptøyer.

LES OGSÅ: Labi Siffre – en banebrytende gladgutt mot verden

Få ord beskriver denne platen bedre enn «dynamisk». Å finne et kjedelig øyeblikk skal godt gjøres, og i en tid hvor mye musikk ser ut til å følge strenge og rigide oppskrifter, er det deilig med friske pust. Ta «Troubles», for eksempel, hvor Denzel og autotune-kongen T-Pain overrasker så det griner etter. Tematikken i låten er kanskje motgang, men ikke ta feil: dette er en sprudlende sjarmoffensiv. Perkusjonen er leken og livlig, synthen er munter og T-Pains nonchalante vers passer som hånd i hanske. Albumet som helhet består av lag på lag med lydkunst i herlig samspill, og «Troubles» er intet unntak. Det er vanskelig å ikke la seg vinne over. Sjekk også ut «John Wayne», som er en virrende, dunkel og surrealistisk langfinger til morderisk purk.

Å plassere denne rapperen i en bås er ingen enkel jobb. I stedet ser han ut til å falle mellom stolene på best tenkelig vis. Han er en rapper med stor kommersiell appell, men man merker at Denzel kun vil gjøre sin egen greie. Han vil rett og slett ha det fett ved å lage spennende og engasjerende musikk. Og der, der lykkes han. Med glans.