Anmeldelse

Dungen - En Är För Mycket och Tusen Aldrig Nog

Dungens nyeste plate er deres absolutt minst psykedeliske, og uten tvil deres mest eksperimentelle.

Publisert

Sveriges Tame Impala, Gustav Ejstes, er bedre kjent under bandnavet Dungen, og har siden 1999 produsert psykedelisk rock med elementer fra svensk folkemusikk og jazz. Selv om Ejstes er den som hovedsakelig skriver all musikken og spiller alle instrumentene på studioversjonene, har han flere store svenske artister i ryggen når musikken spilles live. Det er tydelig at den nyeste platen er mer et Gustav Ejstes album enn et Dungen album.

En Är För Mycket och Tusen Aldrig Nog er en sonisk berg-og-dalbane gjennom et kaos av utallige gitareffekter, trommespill i alle tenkelige takter, sløve pianotoner og varierende kvalitet på Ejstes vokal. Låta «Klockan slår den, är mycket nu» er et prakteksempel på akkurat dette. Den er som en slags «Bohemian Rhapsody», bare med psykedeliske elementer som høres helt forjævlige ut.

LES OGSÅ: Freddie Gibbs - Soul Sold Separately

Åpningslåta «Skövde» er dessverre misvisende for resten av albumet. Dette er en nydelig og simpel viselåt med psykedeliske elementer som kunne vært lydsporet til en nordisk dannelsesfilm satt i sensommeren 1970. Kassegitaren, trommene og den melodiske elgitaren kommer sammen i harmoni og gjør låta til en perfekt start. Det er bare synd at resten av albumet ikke er i nærheten av å nå like høyder.

Etter fjerde låt, «Möbler», innser man at det man trodde var en behagelig og koselig drøm, faktisk er en feberdrøm uten like. Heldigvis er albumet kun 37 minutter langt, så hvis man er noe interessert, fortsetter man nok til siste låt. Dersom dette er ens første møte med Dungen, er det ganske uheldig. Selvfølgelig, eksperimentering er nødvendig for å unngå å sette seg fast i samme repetitive og uinspirerende mønster, men det Ejstes forsøker på her bør avskaffes så fort som mulig.

Det som kunne vært høstens beste album blir dessverre en stor skuffelse. Instrumentenes arrangement henger sjeldent på greip, flere av låtene er ubehagelige å lytte til grunnet rare takter, og Ejstes ellers gode lyriske talent og innbydende vokal er altfor svake til å redde albumet.

Powered by Labrador CMS