Lost Girls – Selvutsletter

Jenny Hval og Håvard Volden under navnet Lost Girls imponerte stort med deres debut-album fra 2021, Menneskekollektivet. To år senere kommer Selvutsletter, et album som gjør mye av det samme, men som likevel tilbyr nye tematiske utforskninger og horisonter.

På Selvutsletter viker Volden og Hval fra deres langstrakte låtstrukturer og filosofiske tankestrømmer og finner veien mot forholdsvis mer forutsigbare låtstrukturer. «Timed Intervals» åpner albumet som om dens eksistens var ubetinget dens form. Langstrakte synther strekker seg langs Hvals stemme og synkoperte trommerytmer. Låtas svevende kvalitet fortsetter inn i «With The Other Hand» og «Ruins», hvor Hvals ekspressive vokaler svever over nydelige atmosfærer. 

Lyrisk plukker Hval opp tråden fra Menneskekollektivet: identitet, sjel og eksistens reflekteres og riffes på et uforutsigbart Jenny Hval-vis. Noe av lyrikken begraves litt for ofte i bakgrunnens atmosfærer, noe som gjør Selvutsletter tidvis uhåndgripelig.

LES OGSÅ: The Rolling Stones - Hackney Diamonds

Formene Volden danner er på Selvutsletter mer gitar-orienterte enn sist, mens hans særegne minimalistiske elektronikk og digitale trommeprogrammering fører Hval på kjent vis. Lydbildet er unikt og transporterende, men kan bite seg selv i halen på låter som «Re-entering the City» og «World On Fire», hvor Lost Girls går seg litt vill i utforskningen sin.

Kvaliteten plukker seg opp fra «Jeg Slutter Meg Selv» – en skjønn, transporterende ekskursjon hinsides kroppens grenser. Her er volden og Hvals estetiske monisme elektrifiserende. Den skjøre og usedvanlige jordnære «June 1996», samt den tekstur-berodde og hypnotiserende «Seawhite» fører oss i land i lik kvalitet. 

Tvilsomt har Hval, Volden eller lytteren nådd noen konkrete konklusjoner når Selvutsletter når sin slutt. Likevel er Selvutsletters utforskninger og inntrykk effektive. Dette til tross dens repetisjon og utilgjengelighet. 

LES OGSÅ: Westside Gunn - And Then You Pray For Me