The Rolling Stones - Hackney Diamonds

Stones har alltid gjort sin egen greie. Fra blues og gospel, til country har Stones vært en svamp for en rekke impulser og skapt sitt eget særegne uttrykk. Med én fot i den eldgamle tradisjonen og én i 2023 er Hackney Diamonds noe så sjeldent som en vellykket retur fra den aldrende garde.

Siden slutten av 70-tallet har Mick Jagger vist sine tilbøyeligheter til å føye seg med samtidens konvensjoner. Hovedvekten av plater sluppet etter 80-tallet og ut, er preget av at dette rett og slett ikke funket så bra. Så hvordan høres Stones ut i 2023? Det er en reell bekymring. Lydbildet på Hackney Diamonds er i stor grad farget av produsent Andrew Watt. Med bakgrunn fra en rekke artister fra Miley Cyrus til Justin Bieber, har Watt sørget for å ikle Stones en moderne drakt. Fra første låta «Angry» er det åpenbart at Jaggers doblede vokal er noe mer polert enn jeg makter å sette pris på. Med effektfull bruk av slapback og forvrengte trommer skal Watt likevel berømmes for at Stones ikke faller i retro-fella.

Hackney Diamonds skinner spesielt når vi får gjensyn med den rike tradisjonen av amerikansk tradisjonsmusikk, som Stones i så stor grad har bygget på. I balladen «Depending On You» får vi et gitarmotiv som sender tankene til folkrocken på Beggars Banquet, før den avslutter i et storslått kor á la Exile on Mainstreet. På «Dreamy Skies» får vi derimot gjensyn med en country ballade selv Gram Parsons kunne skrevet under på.

Stones byr likevel på mer enn en sentimental reise gjennom glansdagene. På albumet er det også flere overraskelser. I «Whole Wide World» henter Mick Jagger frem sin mest britiske aksent i en dystopisk rockemesse som tangerer noe av Bowies 90-talls produksjon. For en som har en underlig forkjærlighet for Stones’ discoflørt på 80-tallet oppleves også «Mess it up» som et uhøytidelig og friskt nummer. Dette er også en av to låter med avdøde Charlie Watts på trommer, og for noen vil nok den ellers så lystige låta derfor oppleves noe vemodig.

LES OGSÅ: Fieh – III

I det hele er Hackney Diamonds en bragd fra en gruppe med en snittalder på 78. Det er likevel noen ujevne øyeblikk. «Get Close» har et innbydende stakkato vers, men både refreng og innslag av saksofon virker noe påtatt. «Driving Me Too Hard» er også et øyeblikk som verken har noe særlig driv eller går særlig hardt. Likevel forstyrrer det helheten lite - det er i kraft av et samlet album at Hackney Diamonds virkelig skinner. 

Gjennom seks tiår har Stones finslipt albumformulaen. Med en kontrasterende sporliste løftes enkeltlåtene til en større sammenheng. Det er likevel de roligere låtene som står ut på Hackney Diamonds. Richards ballade «Tell Me Straight» er et slikt øyeblikk, og oppleves som spesielt ektefølt med koring fra Jagger i ordentlig Stonesvigør. Gospellåten «Sweet Sounds of Heaven» står for albumets desiderte høydepunkt med energiladde vokalvekslinger mellom Jagger og Lady Gaga. Etter Stevie Wonder har kjørt seg i ringen med passende B3-orgel, føres vi avslutningsvis inn i et nedstrippet gjensyn med røttene i «Rolling Stone Blues». En passende hyllest til dem som banet veien en gang for 60 år siden.

The Rolling Stones har alltid vært best som annerledes-bandet; når de har vært gutta fra London med forkjærlighet for den rike bluestradisjonen, og ikke når de har fulgt konvensjonene. På Hackney Diamonds lykkes endelig Mick Jagger med sin visjon om modernitet, uten at det rokker for mye ved Stones særegenhet. Hackney Diamonds er i det store og det hele en fornøyelig opplevelse om man går med på rockens enkle premisser om enkel- og lekenhet. The Rolling Stones prøver med andre ord ikke å finne opp kruttet igjen med denne platen. Det trenger de vel strengt tatt ikke heller, det har de gjort så mange ganger før.

LES OGSÅ:  Sufjan Stevens - Javelin