Anmeldelse:

Low - HEY WHAT

Lows trettende album er euforisk, vakker støy du ønsker at aldri skal slutte.

Publisert Sist oppdatert

Bandet, som består av mormonerekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk, har lagd noe helt eget. Noe nytt, noe ekstremt sært, men noe som likevel bør appellere bredt. Low startet på 90-tallet i sjangeren som etter hvert skulle bli kjent som slowcore, sammen med band som Galaxie 500, Codeine og Red House Painters. Melankolsk, sakte indie-rock med enkle akkordprogresjoner, og en lytteropplevelse som føltes hypnotisk og ekte. Etter dette har de aldri gitt ut en dårlig plate, og høres fortsatt ikke ut som noe annet.

HEY WHAT kan virke som søsterplaten til deres forrige album, Double Negative fra 2018, som var en genial 48 minutters reise inn i det skumle og mørke. Fellesnevneren er BJ Burton, produsent for blant andre Bon Iver og Charli XCX, som har produsert begge platene. De leker med hvit støy, syntetiske trommer og tunge basslinjer, som de krøller sammen og bretter ut igjen. På toppen ligger ekteparets vakre, såre vokaler, som Burton har lagt enda lenger frem i lydbildet på dette albumet. Det er så mange lyder at det blir umulig å fokusere på noe annet. Dette er bakgrunnsstøy som kjemper hardt om å få komme fram i lyset, og det fungerer fordømt bra.

LES OGSÅ: Gjenåpning: UKA skal slippe flere billetter

«White Horse» er åpningslåta og den starter med et kakafoni av fremmede, absurde lyder, tar oss videre til en rask beat og sår vokal. Dette setter stemningen for resten av albumet, som er en sint thriller. Etter fem svette minutter kommer «Days Like This», som er et spenningsrush. Dette er scenen i filmen der hovedpersonen møter sine mørkeste sider og innser hva som må gjøres. Mot slutten av plata får vi «More», som er den beste låta på albumet. Den er sinna, aggressiv og har gitarlyder du garantert aldri har hørt før. Det baner vei for en religiøs opplevelse når disse låtene skal fremføres live.

Albumet er som en mer voksen, dad-rock, emoversjon av 100 gecs, og jeg elsker det. De fortsetter å bane vei, bryte grenser og lage nye lyder av noe som kan høres ut som kjøleskapet ditt som går i stykker, og det er – utrolig nok – ekstremt vakkert.