Mats Gustafsson & Joachim Nordwall – THEIR POWER REACHED ACROSS SPACE AND TIME-TO DEFY THEM WAS DEATH-OR WORSE

Musikk er organiserte lydbølger som vekker følelser hos mennesker. De kan vekke glede, men også frykt. Noen ganger er musikken et svart hull som suger ut ens indre og etterlater en tom på innsiden. For hvem har sagt at organiserte bølger ikke er naturens verk? Inkluderer dette da også oss? Kan lyd være organisert som et politisk eller eksistensielt geriljavåpen mot lytterne? Mats Gustafsson (Sveriges eneste musiker) og Joachim Nordwall (skaper av co-plateselskapet Börft Records) lager et frijazz og-improvisert album preget av svart magi, nihilisme, øko-dystopi, grums, helvete, apati, ensomhet, vold, blekhet, mugg, skitt, kulde, dysterhet, dysenteri, fremmedgjørende elementer, sørgelighet, fandenivoldske uttrykk, avskyelighet, kynisme, nevrotisisme, kaos, djervskap, oppskjørtethet, frenetisme, fragmentisme, skarphet, grellhet, død, forråtnelse, krasshet, og vansmektende kår.

Låtene har en lyrisk sammenheng om man setter alle låtene på første side sammen. Da får man dette: (1) «THERE ARE SOME WORLDS WHERE ALL DREAMS DIE (en glad stund)», (2) «THE DAY WAS THERE (vardag)», (3) «LOVE SHOWS IN HER SMILE: IT IS CONFIDENT (panik)» og (4) «THEIR NEW LIFE WAS THEIR FINAL LIFE (vilse)». Merk spesielt ordene i parentes. Låtene er i seg selv drevet av en tung synth, manipulering og heslig blås (saksofon og fløyte). Du kan høre at Gustafsson er desperat på siste låt, nesten tryglende. Det er merkbart hvor negative låttitlene er og hvordan den opprinnelige meningen, ikke er den samme som står i parentes ved låttitlene. På sett og vis kan albumet tilsvare en dekadentisme som speiler 1930-tallet. Forskjellen er at albumet fort kan bli for vanskelig for den vennlige lytteren. Dermed fremstår ikke lytteren vennlig, men har et trangsynt blikk på andre musikalske karneval, en underkastelse gjennom det banale (dessverre). Ved eksponering for ekstreme tilfeller av musikalsk nihilisme vekkes man fra autopiloten, og man skjønner at det å være en kakkerlakk på naturens ressurser ikke etterlater smuler til resten av oss. Slik Burroughs sa det: «Middelklassemenneskene ville gå på arbeidet hver dag og komme hjem for å konsumere den svære dosen av bilder som ventet dem i massemedia. Narkomane elsker å se fjernsyn. Billie Holiday sa hun kom til å slutte med stoff når hun ikke lenger likte å se fjernsyn». Frijazz-musikk er Kafka-kur og kaffe med hint av speilbilder i et forgiftet akvarium.

Del 2 er en videreføring av diktet og består av: (1) «BIRDBRAIN (olle ångest)», (2) «HIS FINGERS, MOVING IN THE AIR, PRODUCED A SOFT ORGAN-LIKE MUSIC (långtråktigt)», (3) «OH, SAID THE STRANGE MIND, YOU WANT ME TO THINK FOR YOU (det blir aldri bättre)», og (4) «HER EYES…WERE LIKE COLD FIRES (slut)». Her er det også fire låter som lyder forskjellig, men som ligner på hverandre. Spesielt siste låt er helt fabelaktig og en teknologisk eksorsisme med luftige hyl. Alt reflekterer et usunt økologisk utgangspunkt. «HER EYES» kan reflektere moder jord og det som kommer etterpå, og «WERE LIKE COLD FIRES» er vår monokulturelle tortur av jordoverflaten. Denne torturen inkluderer grov utnyttelse av beltedyret og historikken vår med insektsmidler, slik Rachel Carson formidler det i boka Den tause våren: «Er vi blitt ofre for en hypnose? Uten protester godtar vi det mindreverdige og skadelige, som om vi har mistet evnen til å skjelne mellom nyttig og skadelig». I tillegg kommer den globale masseutryddelsen av oss og naturen. Merk deg spesielt hvordan Sverige og Norge kommer til å få en flått-epidemi i framtida; parasitter som skaper blodige sår i hjernebarken, i likhet med et dunkelt hull. Coveret viser også til et sort hull som sluker alt av naturlig organisk materiale. Dette er lyden av den krumme og spisse musikkens kontraster. Anbefales.

LES OGSÅ: Andrea - Due in Color