Anmeldelse:

Mitski - Laurel Hell

Kommersiell melankoli.

Publisert

Japansk-amerikanske Mitski Miyawaki er ikke kjent for å produsere glad-musikk. I hennes dansbare og sjangerbrytende arsenal, finner en alltid mørke undertoner og melankolsk lyrikk hvor hun drøfter tema som utfordringer med å passe inn, vanskelig kjærlighet og presset av å aldri være nok. Rett og slett hvor jævlig det av og til er å være et menneske.

Laurel Hell er intet unntak. Selve albumtittelen representerer områder i Appalachene hvor laurbær vokser såpass tett og tykt at de ifølge folkemunne er helt umulig å hakke seg gjennom. Det fortuklede laurbær-helvete er en metafor på Mitskis turbulente kjærlighetsforhold til musikken, hvor vi gjennom en liten halvtime får presentert forholdets ulike kamper og utfordringer.

Den første kvartdelen av Laurel Hell presenterer en slags nummenhet der Mitski skildrer hvordan hun har mistes gleden hun en gang hadde for musikk. Mitski hadde etter forrige utgivelse, Be the Cowboy i 2018, bestemt seg for å slutte med musikken og endelig være fri fra musikkindustriens forpliktelser og krav. Derimot, som hun skildrer i «Working for the knife», fant hun seg fort tilbake på samlebåndet for å igjen mette forbrukersamfunnet med låt på låt på låt. Dette bevises også i albumet som en helhet, da Laurel Hell er noe av den mest kommersielle musikken Mitski har laget.

LES OGSÅ: Privilegiet å skrive låter og bli anerkjent for det, er reservert for menn

Går en derimot under huden på den lettspiselige indiepopen Mitski serververer blir det raskt tydelig at det er mye mer å fordøye her. Mitski leker med tung lyrikk og kontraster mellom det nonsjalante og det storslagne. Et eksempel er at du på samme album i et øyeblikk får servert dansbare «Love me more», som er en eksplosjon av synth selv Moroder ville vært stolt av og en skrikende bønn om kjærlighet fra fansen som hun kan drukne seg selv i. I et annet får en monotone «I Guess» som kun bæres av Mitskis særegne vokal og skildrer en aksept for forholdet hun og musikken befinner seg i. Uansett hva, slipper de ikke unna hverandre.

Noe av det sterkeste ved Mitski er hennes fremragende evne til å aldri synge låtene sine, men fremføre dem. Hun har det lille ekstra som fanger lytteren og som gjør Laurel Hell en halvtime som en lett drukner i, selv gjennom hodetelefonene. Produksjonsmessig er det heller ikke mye å klage på. Om en derimot skal rette noe kritikk er det nok fremdeles førslupne «Love me more», «Working for the knife» og «The only heartbreaker» en vil høre på topplistene framover, da resten av albumet dessverre blir mer som fyllåter til det som kunne vært en grei EP for seg selv.