Kommentar:

Privilegiet å skrive låter og bli anerkjent for det er reservert for menn

Etter at Damon Albarn, frontmann i Blur og Gorillaz, nylig kom i en Twitter-krig med Taylor Swift etter å ha anklaget Swift for å ikke skrive sine egne låter, fikk det meg til å innse at dette er langt fra et nytt fenomen.

Publisert Sist oppdatert

I et intervju med Los Angeles Times, sa Albarn at Swift ikke skriver sine egne låter og at det ikke teller å skrive låter sammen med andre: «Jeg hater ikke noen, jeg sier bare at det er en stor forskjell mellom en låtskriver og en låtskriver som samskriver». Dette fikk Swift og mange andre til å reagere.

Dette er ikke et nytt fenomen. Taylor Swift, Björk, Joni Mitchell, M.I.A og Solange. Hva har disse damene til felles? De er bare noen få av mange store kvinnelige låtskrivere og produsenter som blir ikke blir ansette som «auteurer» på samme måte som menn. Vi lever fortsatt i en verden der kvinnelige artister må si ting fem ganger for å bli trodd, mens en mann bare trenger å si det én gang. Det er ikke en selvfølge at en kvinnelig artist kan ha lagd sin egen musikk, skrevet sine egne tekster og produsert sin egen musikk; det må være en mann som står bak.

LES OGSÅ: Yrande liv og mythos frå Maja Ratkje på Dokkhuset

Vi kan gå tilbake til 2001 og lanseringen av Björks album Vespertine. Björk, som virkelig er en auteur i musikkbransjen, skrev og produserte stort sett alt på albumet, men hentet inn blant annet duoen Matmos til å programmere perkusjon på noen av sangene helt mot slutten av innspillingen. Da albumet kom ut, ble det hyllet av kritikerne, men hele produksjonen ble kreditert Matmos overalt, selv om duoen gikk ut offentlig og bekreftet at de bare bidro i svært liten grad. Det samme gjelder sterke, kvinnelige artister som M.I.A., Solange og Missy Elliott. Sistnevnte ble til slutt så drittlei av at produsenten Timbaland fikk æren for hennes album at hun kuttet samarbeidet og mer eller mindre droppet ut av musikkscenen. Samtidig hylles Kanye West, som lager knapt nok én eneste beat selv, men gjerne hyrer inn 50-60 forskjellige produsenter og musikere for et album, som et musikalsk geni.

Her i Norge har anmelderne hyllet Kåre Vestrheim for å stå bak «lyden» på albumene til Highasakite, Susanne Sundfør, Ida Jenshus, Anja Garbarek og Hanne Hukkelberg. Men ingen påstod han stod bak Motorpsycho, Odd Nordstoga eller Åge Aleksandersen da han produserte dem.

Kvinner må gjerne være ansiktet og stemmen som forbindes med musikken, men det må være menn som står bak, som er geniet. Det gjør meg trist å lese anmeldelse av Susanne Sundførs fantastiske mesterverk, der Kåre Vestrheim blir anerkjent for å stå bak «lyden» av Susanne Sundfør. Det gjør meg trist å lese at man tror Timbaland har skapt Missy Elliott eller at Matmos hylles for å ha stå bak Björk.

LES OGSÅ: Karpe - Omar Sherriff

Ta Taylor Swift som eksempel. Hennes store styrke er en fantastisk evne til å skrive låter som i all sin enkelhet er ekte og snakker direkte til millioner av mennesker, og hun skriver og produserer alt selv. Det at hun også av og til henter inn andre for å skrive låter sammen med noen, eller en produsent for å få hjelp til å skape lydbildet hun ønsker, sidestilles med at hun har overlatt alt ansvaret for det kreative til en mann. At Damon Albarn sier at å skrive musikk sammen med noen ikke er å være en låtskriver, er piss. Og ikke så rent lite ironisk når det kommer fra han, siden han fronter Gorillaz, der det er en haug av låtskrivere og produsenter involvert på hver eneste låt. Det er et mannlig privilegium å ha tittelen «låtskriver», nåde den som sier noe annet.

Dette er ikke noe nytt og det er ikke overraskende. Men jeg synes at vi som lyttere, musikkinteresserte, platekjøpere, Spotify-abonnenter (eller kanskje ikke så veldig mye lenger, for nå skal vi #deletespotify - det viser seg nemlig at selvsagt er også Spotify et mannssjåvinistisk, høyrevridd ormebol) og anmeldere har et ansvar for å gjøre noe med denne urettferdigheten. For det er akkurat det det er – en urettferdig kultur, som ekskluderer kvinner og nekter de å være sjef over sitt eget arbeid. Man trenger ikke lete lenge etter anmeldelser eller intervjuer der det ender opp i en degraderende kommentar fra journalisten. Jeg blir skamfull.

Musikkindustrien har alltid vært en infantil gutteklubb, helt siden musikk ble storindustri på 60- og 70-tallet. Menn har ledet plateselskaper, menn har bestemt hva som skal spilles på radio og TV, og menn har skrevet om musikk og bestemt hva vi skal høre på. Men i dag, når lineær radio og TV er kastet på teknologihistoriens skraphaug, og mer demokratiske musikktjenester som Bandcamp og Soundcloud vokser seg stadig større, så har vi snart også sluppet opp for unnskyldninger for å tviholde på gamle myter. Selvsagt er kvinner auteurer. Damon Albarn kan ta seg en bolle.