Nuha Ruby Ra- Machine Like Me

Siden 2021s How To Move har Nuha Ruby Ra trollbundet flere med sin eklektiske stil. Artisten fra London kan best beskrives som en pønker i heksedrakt der hun manøvrerer et lydunivers som likner en Frankensteinhybrid av synthpop, elektronika og støyrock. Tung bass, angstfulle melodilinjer, og en god dose svart magi gjør EP-en Machine Like Me til en sterk og (over)naturlig oppfølger.

Skiven åpnes til dunkel undergrunns-rave i «My Voice» og setter i stor grad føring for resten av EP-en. Til et tørt statisk bassriff manes vi gjennom spindelvev og kravlende edderkopper mens ekkoet av Ruby Ra’s skrik rikosjetterer imellom huleveggene. Fryktinngytende er også «Self Portraiture» som følger opp med mekanisk gitarspill og hypnotiserende rytmikk. Om det ikke var svimlende nok fra før, forsterkes inntrykket ytterligere av sirener og surfgitar som sirkler rundt hodet lik en sjøsyk måke. Og med en tekst som refererer til å bli spist opp, står dette også blant EP-ens snålere øyeblikk.

«6 in The Morning» drives taktfast avgårde til marsjerende trommer og er som lydsporet av en stigende hodepine. Som å pirke av et plaster økes intensiteten i takt med døsige blåsestøt som langsomt eser ut i en støyende kakofoni. Videre ledes vi inn i den smått langtekkelige og forvirrende fjerdelåta «Slicer». Her blir det likevel full halloween-stemning i det en forvillet Ruby Ra, som ikke vet hvor hun befinner seg, akkompagneres av en fjern lyd av en elektrisk sag.

LES OGSÅ: Ukultur på filosofistudiet: – Det var «guttastemning» og Jordan Peterson-vibber

Machine Like Me er et album som oser av spennende teksturer og detaljert produksjon. Nest siste låt «Rise» er en av EP-ens desidert råeste låter og byr opp til en djevelsk dans ikke engang «Fanitullen» kan måle seg med. Gyselige metalliske klink sender tankene i retning Tom Waits’ mørkeste kjeller mens knirkete analogsynther klør innerst i hjernebarken. Ruby Ra viser også stor formidlingsevne: fra eksplosive hyl til manisk nynning. Sømløst inn i «You Never Know» føres vi lenger ned mot avgrunnen på EP-ens siste låt, med en seig og klaustrofobisk meditasjon der Ruby Ra’s dissonerende vokal svever hjemsøkende igjen.

Med en flørt for det okkulte er Machine Like Me, i den grad muggen kjellertrekk kan kalles det, et deilig friskt pust. Nuha Ruby Ra mestrer igjen å røre sammen et sammensurium av teksturer og kløktige tekster i et velsmakende heksebrygg. Samtidig er EP-formatet et som med sine begrensninger ikke helt får plass til det narrativet jeg er sikker på at Nuha Ruby Ra kunne lagt frem. Med seks låter og en spilletid på 23 minutter kunne man derfor ønsket seg et helt album snart. Jeg kaster litt salt over skulderen, slikker en frosk (eller hva man enn gjør) og ber til Odin om det!