Sorry - Anywhere but here

Noe av det som virkelig får Sorry til å skille seg fra andre indieband, er den gode bruken av referanser. Innen indiesjangeren er det vanlig å covre låter, og noe mindre vanlig å bruke et par linjer eller et refreng. I «A Key To The City» kan vi høre inspirasjonen fra Nick Drakes «Day is Done». Dette har Asha Lorenz som synger i Sorry påpekt at var noe av målet. De gjorde noe av det samme på den forrige plata. «Right Round The Clock» brukte refrenget fra Tears For Fears’ «Mad World».

«Willow Tree» er av de mer lekne låtene på albumet. Om man får assosiasjoner til Kaizers eller tidlig Marina, må det uansett trekkes frem at de har utviklet sounden sin mye siden 925 som kom ut i 2020. «Hem of the Fray» er også et eksempel på at de utvikler seg. Her får vi et litt annerledes lydbilde med noen dronete synther, riffete gitarer og flørting med effektkaos.

LES OGSÅ: Kate Bush: Renessansen av en eksentrisk musikkprodusent

Hvis man skulle ønsket noe mer fra bandet, er det flere instrumentalpartier. De er kanskje noe fastlåst i popstrukturen, som mye indie er. Når de dog løsriver seg litt fra denne, som vi hører i «Tell Me» og slutten av «Closer», oppleves det veldig befriende. Låtene kunne ofte ha vært lenger, men samtidig er jo dette noe av det som kjennetegner akkurat Sorry: Lettspiselig avant-pop hvor du får mye musikk per minutt.

Spesielt sterke spor er «There’s So Many People That Want To Be Loved» og «I Miss The Fool». «Again» er et modig (men passende) sistespor, da den starter mer nedpå enn mye av de andre låtene og er relativt mørk.

Det som kanskje har forandret seg mest fra forrige album, er de dynamiske og sjangermessige kurvene. De holder seg mer åpne på dette albumet, og man vet ikke helt hva man kan forvente av neste låt. Noen bæres nemlig av atmosfæriske synther, andre lener seg på lekne gitarer. Noen av låtene er ganske streite, mens eksperimenteringen foregår med ulike effekter i selve lydbildet. Uansett er det ingen tvil om at albumet er verdt å få med seg, spesielt dersom man liker det de tidligere har gitt ut.